Camus: det absurde

Hva viser visualet?

Det absurde oppstår i møtet mellom menneskets krav om mening og universets taushet og likegyldighet overfor denne søken. Camus mener at problemet ikke kan løses – det må leves med.

Myten om Sisyfos (1942) åpner med at selvmord er det eneste virkelig alvorlige filosofiske problemet, og Camus svarer nei på det. Han avviser to utganger som flukt: selvmord, og «filosofisk selvmord», altså å hoppe til en tro eller et annet transcendent system som gir mening utenfra.

Det svaret Camus selv forsvarer er opprøret: å leve fullt og bevisst midt i absurditeten, uten å gi etter, med klarhet og solidaritet – og å velge livet. Sisyfos, dømt til å rulle steinen opp bakken i all evighet, blir bildet, og Camus' siste setning er at vi må forestille oss ham lykkelig. Det er ikke en sorgløs lykke, men en som triumferer over meningsløsheten. Camus er derfor ikke enkelt nihilistisk: han avviser ferdige kosmiske svar, men forsvarer liv, solidaritet og opprør mot urett.

Slik leser du visualet

Merkene under står også i bildet.

1. 1. To ledd møtes. Kravet om mening støter mot et univers som ikke gir entydige svar.
2. 2. Navnet på møtet. Det absurde er selve sammenstøtet, og ifølge Camus kan det ikke løses.
3. 3. Tre utganger. To av dem avviser han som flukt; den tredje er opprøret han selv forsvarer.

Nøkkelbegreper

• det absurde
• filosofisk selvmord
• opprør
• Sisyfos
• solidaritet
• Den fremmede
• Pesten

På prøve og muntlig

Oppgave: Hva er Camus' begrep om «det absurde»? Forklar hvordan det oppstår og hva Camus mener er det riktige svaret på det. — Svar: Det absurde oppstår i møtet mellom menneskets trang til å finne mening og universets fullstendige taushet og likegyldighet overfor denne søken. Det er ikke en egenskap ved mennesket eller ved verden alene, men ved sammenstøtet mellom dem. Camus mener problemet ikke kan løses, og han avviser to «løsninger» som flukt: selvmord, og filosofisk selvmord – å hoppe til en tro eller et annet transcendent system som gir mening utenfra. Det ekte svaret er opprør: å leve fullt og bevisst midt i absurditeten, uten å gi etter. I Myten om Sisyfos (1942) blir Sisyfos bildet på menneskets situasjon, og Camus avslutter med at vi må forestille oss ham lykkelig. Camus er dermed ikke nihilist: han insisterer på liv, klarhet og solidaritet, blant annet i Pesten og Mennesket i opprør.

Kildegrunnlag

kilder-ekstra/religionOgEtikkKap10.md – «Albert Camus (1913–1960)» og «Nøkkelbegrep: Det absurde (Camus)»; kilder/eksistensialisme.md – avsnittet «Albert Camus» og cheat sheet-begrepene 04 og 19