Lazarus og Folkman (1984) plasserte den subjektive vurderingen i sentrum: stress ligger verken i situasjonen alene eller i personen alene, men i samspillet mellom dem.
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-09-25
Modellen følger en sløyfe. En situasjon — et krav eller et press i miljøet — møtes først av primærvurderingen: «Er dette noe for meg?» Situasjonen leses som irrelevant, positiv eller stressende, og i det siste tilfellet som trussel, tap eller utfordring.
Deretter kommer sekundærvurderingen: «Hva rår jeg over?» Her veies ressurser, hjelp fra andre og opplevd kontroll opp mot kravet. Så settes mestringen i verk — å endre situasjonen, regulere følelsen eller skape mening — og et utfall følger: belastningen blir stor eller håndterbar.
Sløyfen lukkes av revurderingen. Vurderingen gjøres på nytt når situasjonen endrer seg eller ny informasjon kommer til, og en situasjon kan dermed framstå mer eller mindre truende enn først. Kjernen er forholdet mellom opplevde krav og opplevde ressurser: blir kravene vurdert som større enn ressursene, oppstår stress. Det er forholdet mellom leddene, ikke hendelsen i seg selv, som avgjør belastningen.
Merkene under står også i bildet.
Ifølge Lazarus og Folkman: hva er stress? — Svar: Stress er resultatet av transaksjonen mellom person og miljø, der kravene overstiger ressursene slik individet selv vurderer det. Primærvurderingen avgjør om situasjonen er irrelevant, positiv eller stressende (trussel, tap eller utfordring). Sekundærvurderingen avgjør hvilke ressurser og mestringsmuligheter personen opplever å ha. Revurderingen gjør at vurderingen kan endre seg underveis. Modellens styrke er at den forklarer hvorfor den samme hendelsen kan oppleves svært forskjellig av ulike personer — noe Selyes GAS-modell ikke gjør.
kilder/stress-og-mestring.md — «Lazarus og Folkmans transaksjonsmodell»; kilder-ekstra/psykologi1Kap4.md — «Lazarus og Folkmans transaksjonelle stressmodell»