Historie begrepsordbok – 125+ begreper

Historiske begreper forklart

Ordboka dekker 132 begreper fra historie VG2 og VG3: metodebegreper som aktør, struktur, brudd, kontinuitet og periodisering, og innholdsbegreper fra antikken til etterkrigstiden. Forklaringene er skrevet for å brukes direkte i egne svar.

Absolutisme — styreform der monarken gjør krav på svært omfattende og i prinsippet udelt statsmakt. I praksis kunne adel, embetsverk, kirke og lokale institusjoner fortsatt begrense hva kongen fikk gjennomført.

Aktør — person, gruppe eller institusjon som handler og påvirker historisk utvikling. Eksempel: regjeringer under julikrisen i 1914. Aktørforklaringer bør ofte sees sammen med strukturer.

Allianse — avtale om samarbeid mellom stater, ofte med sikkerhets- eller militære forpliktelser. Før 1914 bidro alliansesystemet til spenning, men krigen spredte seg ikke automatisk bare fordi alliansene eksisterte.

Anakronisme — å plassere ideer, begreper eller forhold i en tid der de ikke hører hjemme. Eksempel: å beskrive athensk demokrati som om det hadde samme stemmerett og institusjoner som et moderne demokrati.

Antikken — vanlig europeisk periodisering for gresk og romersk historie, omtrent fra 800 f.Kr. til 400-/500-tallet e.Kr. Grensene er analytiske og passer ikke som universell tidsinndeling for hele verden.

Antisemittisme — fiendtlighet, fordommer eller diskriminering rettet mot jøder som jøder. Antisemittisme hadde en lang historie i Europa og fikk en ekstrem, rasistisk form i nazismen.

Apartheid — lovfestet system for raseskille og hvit minoritetsmakt i Sør-Afrika fra 1948. Lovverket ble gradvis avviklet tidlig på 1990-tallet, og det første demokratiske valget med allmenn stemmerett ble holdt i 1994.

Arbeiderbevegelsen — fagforeninger, organisasjoner og politiske partier som arbeidet for arbeidernes økonomiske, sosiale og politiske rettigheter, særlig fra 1800-tallet.

Atomvåpen — våpen som frigjør enorme energimengder gjennom kjernefysiske reaksjoner. Under den kalde krigen var atomvåpen sentrale i avskrekking og terrorbalanse.

Avkolonisering — prosesser der kolonier oppnådde formell politisk selvstendighet. Dette skjøt fart etter 1945, men skjedde ulikt fra sted til sted og betydde ikke automatisk økonomisk eller politisk uavhengighet.

Avspenning — perioder med redusert spenning og mer diplomati mellom rivaliserende stater, særlig brukt om forholdet mellom USA og Sovjetunionen på deler av 1960- og 1970-tallet.

Balfour-erklæringen — britisk erklæring fra 1917 som uttrykte støtte til etableringen av et «nasjonalt hjem for det jødiske folk» i Palestina, samtidig som den omtalte rettighetene til de eksisterende ikke-jødiske samfunnene.

Bandung-konferansen — møte i Indonesia i 1955 mellom asiatiske og afrikanske stater. Konferansen uttrykte motstand mot kolonialisme og stormaktsdominans og ble viktig for senere alliansefri samarbeidspolitikk.

Berlinmuren — grenseanlegg reist av DDR i 1961 rundt Vest-Berlin. Muren ble et sterkt symbol på delingen av Europa og ble åpnet 9. november 1989.

Berlin-konferansen — konferanse 1884–1885 der europeiske makter fastsatte regler for blant annet krav på territorier i Afrika og handel i Kongobassenget. Konferansen delte ikke hele Afrika direkte på ett kart, men inngikk i den raske imperialistiske oppdelingen.

Beretning — en måte å bruke en historisk kilde på: du undersøker det kilden forteller eller hevder om hendelser. Da må du vurdere blant annet kunnskapsgrunnlag, nærhet, formål, perspektiv og støtte i annet materiale.

Betydning — historisk signifikans: hvorfor en hendelse eller utvikling er viktig. Vurder om den påvirket mange, fikk langvarige følger, skapte et brudd eller senere er blitt tillagt stor symbolsk betydning.

Bolsjeviker — den revolusjonære fløyen av det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet under Lenin som tok makten i Petrograd i oktober/november 1917 og senere ble kjernen i Sovjetunionens kommunistparti.

Brudd — en tydelig historisk endring sammenlignet med det som kom før. Et brudd er sjelden totalt: 1814 var for eksempel et politisk brudd i Norge, samtidig som mange sosiale maktforhold fortsatte.

Børskrakket — det kraftige fallet på Wall Street høsten 1929. Krakket var en viktig del av en bredere økonomisk krise, men den store depresjonen hadde flere årsaker og mekanismer.

Cubakrisen — konfrontasjonen i oktober 1962 etter at USA oppdaget sovjetiske atomraketter på Cuba. Krisen brakte supermaktene svært nær direkte militær konflikt og endte gjennom både offentlige og hemmelige kompromisser.

Demokrati — styreform der folket har politisk innflytelse gjennom institusjoner som valg, representasjon og rettigheter. Athen utviklet en tidlig form for direkte demokrati, men store grupper var ekskludert.

Deportasjon — tvangsflytting av personer eller grupper fra et område. Under okkupasjonen ble norske jøder arrestert og deportert, hovedsakelig til Auschwitz.

Depresjon — langvarig og dyp økonomisk nedgang med blant annet fall i produksjon og høy arbeidsledighet. Den store depresjonen utviklet seg internasjonalt etter 1929.

Diktatur — styreform der politisk makt er sterkt konsentrert og reell politisk konkurranse og frie valg er fraværende eller svært begrenset.

Dominoteorien — amerikansk utenrikspolitisk forestilling under den kalde krigen om at kommunistisk maktovertakelse i ett land kunne øke sannsynligheten for lignende utvikling i naboland.

Drøfte — å undersøke et spørsmål ved å utvikle flere relevante forklaringer eller perspektiver, teste dem mot eksempler og kilder, veie betydningen deres og trekke en begrunnet konklusjon.

Eidsvoll — stedet der Riksforsamlingen utarbeidet og vedtok Norges grunnlov våren 1814. Grunnloven ble datert 17. mai 1814.

Eneveldet — monarkisk styreform med svært omfattende kongemakt. I Danmark-Norge ble eneveldet innført i 1660 og juridisk formulert i Kongeloven av 1665.

Fagforening — organisasjon av arbeidstakere som ivaretar felles interesser, blant annet gjennom forhandlinger om lønn, arbeidstid og arbeidsvilkår.

Fascisme — autoritær og ultranasjonalistisk politisk ideologi og bevegelse som avviser liberalt demokrati, dyrker nasjonal enhet og lederskap og aksepterer politisk vold. Italiensk fascisme under Mussolini er et hovedeksempel.

Folkeforbundet — internasjonal organisasjon etablert etter første verdenskrig for å fremme kollektiv sikkerhet og samarbeid. Organisasjonen klarte ikke å hindre ny stormaktskrig og ble etterfulgt av FN.

Folkemord — handlinger begått med hensikt om helt eller delvis å ødelegge en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe. Holocaust er et sentralt eksempel.

Folkesuverenitet — prinsippet om at legitim politisk makt i siste instans kommer fra folket, ikke fra en herskers gudgitte eller arvelige rett alene.

Folketrygden — nasjonalt norsk trygdesystem innført i 1967 som samlet og utvidet sentrale sosiale trygdeordninger og ble en viktig del av velferdsstaten.

Forsoning — prosesser som forsøker å gjenoppbygge politiske eller sosiale forhold etter konflikt eller undertrykking. Sør-Afrikas sannhets- og forsoningskommisjon er ett eksempel, men forsoning fjerner ikke automatisk ulikhet eller konflikt.

Føydalisme — samlebegrep historikere har brukt om bestemte jord-, makt- og lojalitetsforhold i middelalderens Europa. Begrepet er omdiskutert og bør ikke brukes som om hele middelalderen overalt hadde ett identisk system.

Geriljakrig — krigføring der mindre og mobile styrker bruker bakhold, sabotasje og lokal støtte mot en ofte sterkere regulær motstander. Geriljataktikk ble brukt av flere aktører i blant annet Vietnamkrigene.

Globalisering — økende forbindelser og gjensidig avhengighet mellom områder gjennom handel, migrasjon, politikk, teknologi, kultur og ideer. Prosessen har lange historiske røtter og ulike faser.

Grunnloven — Norges grunnlov vedtatt på Eidsvoll i 1814. Den bygde blant annet på folkesuverenitet og maktfordeling, men det politiske medborgerskapet var langt mer begrenset enn i dagens demokrati.

Handlingsrom — mulighetene og begrensningene en historisk aktør hadde i sin samtid. Handlingsrom formes av strukturer, kunnskap, ressurser, normer og valg – og hindrer oss i å dømme fortiden som om alle hadde dagens alternativer.

Hanseatene — kjøpmenn og byer knyttet til Hansaforbundets handelsnettverk i Nord- og Østersjøområdet. Bergen var et viktig hanseatisk handelssted gjennom senmiddelalderen og tidlig nytid.

Hellenismen — perioden og kulturutvekslingen som fulgte Aleksander den stores erobringer, der gresk språk og kultur ble blandet med lokale tradisjoner i store deler av det østlige Middelhavet og Vest-Asia.

Historiebevissthet — forståelse av at fortid, nåtid og framtid henger sammen, og at mennesker både er formet av historie og selv er med på å skape historie. Et kjerneelement i LK20-historie.

Historiografi — studiet av hvordan historie er blitt skrevet og tolket. Når historikere forklarer den kalde krigen ulikt, undersøker historiografi blant annet hvilke kilder, spørsmål og perspektiver som ligger bak forskjellene.

Historiebruk — måtene fortiden velges ut, fortolkes og brukes i nåtiden, for eksempel for å legitimere politikk, bygge identitet, minnes ofre, underholde eller markedsføre.

Holocaust — det nazistiske Tysklands og dets medhjelperes systematiske forfølgelse og folkemord på Europas jøder. Omtrent seks millioner jøder ble drept; også flere andre grupper ble utsatt for nazistisk masseforfølgelse og drap.

Humanisme — renessansehumanisme var en lærdomstradisjon med sterk interesse for antikkens språk, tekster, retorikk og utdanning. Begrepet bør ikke reduseres til at renessansen bare var «menneskesentrert».

Ideologi — sammenhengende ideer og verdier om hvordan samfunn og makt bør organiseres. Liberalisme, sosialisme, konservatisme, fascisme og kommunisme har ulike syn på blant annet frihet, likhet, eiendom og stat.

Imperialisme — politikk eller praksis der en stat eller makt utvider kontroll og innflytelse over andre områder eller folk. Nyimperialismen på slutten av 1800-tallet kombinerte blant annet økonomiske, strategiske, nasjonalistiske og rasistiske motiver.

Industrialisering — langsiktig overgang til mer mekanisert produksjon, nye energikilder, fabrikker, transportnett og høyere produktivitet. Prosessen skjøt først fart i Storbritannia fra andre halvdel av 1700-tallet og spredte seg ujevnt.

Inkvisisjonen — samlebetegnelse for ulike kirkelige institusjoner som undersøkte og dømte kjetteri i middelalder og tidlig nytid. Det fantes flere inkvisisjoner i ulike perioder, ikke én uforandret organisasjon.

Jernteppet — metafor for den politiske, ideologiske og etter hvert også fysiske delingen mellom sovjetdominert Øst-Europa og Vest-Europa under den kalde krigen.

Jordbruksrevolusjonen — overgangen fra hovedsakelig jakt og sanking til mer jordbruk og husdyrhold. Den begynte på ulike tidspunkt i ulike regioner og var en lang prosess, ikke én enkelt hendelse for ca. 10 000 år siden.

Kald krig — global politisk, ideologisk og strategisk rivalisering mellom USA og Sovjetunionen og deres allierte, vanligvis datert fra etterkrigstiden til 1991. Supermaktene gikk ikke til full direkte krig mot hverandre, men konfliktene omfattet stedfortrederkriger og lokale aktører.

Kalmarunionen — union fra 1397 mellom de nordiske kongerikene Danmark, Norge og Sverige under felles monark, med skiftende maktforhold og konflikter fram til Sverige brøt ut på 1500-tallet.

Kapitalisme — økonomisk system der produksjonsmidler i stor grad kan eies privat og varer, arbeid og kapital omsettes i markeder. Kapitalisme finnes i mange historiske varianter med ulik grad av statlig regulering.

Kausalitet — årsakssammenheng: hvordan og hvorfor én faktor bidrar til et historisk resultat. Historiske forklaringer er ofte multikausale, og det er viktig å skille mellom bakgrunnsbetingelser, utløsende faktorer og aktørvalg.

Kildekritikk — systematisk vurdering av hva historisk materiale kan brukes til og hvor godt det belyser en problemstilling. Se på opphav, kontekst, formål, perspektiv, nærhet, representativitet, sammenligning og begrensninger – ikke bare om kilden er «pålitelig».

Kildeverdi — hvor nyttig en kilde er for en bestemt problemstilling. En tendensiøs propagandaplakat kan ha lav verdi som nøytral beskrivelse av virkeligheten, men høy verdi som spor etter avsenderens mål og budskap.

Kolonialisme — direkte politisk kontroll og bosetting eller administrasjon av territorier utenfor en stats kjerneområde, ofte kombinert med økonomisk utnyttelse og maktulikhet.

Kommunisme — politisk og økonomisk idéretning som i marxistisk tradisjon sikter mot et klasseløst samfunn med felles kontroll over produksjonsmidlene. Historiske kommuniststater har organisert dette på ulike og ofte autoritære måter.

Konservatisme — ideologisk tradisjon som ofte vektlegger kontinuitet, institusjoner, orden og gradvis endring. Konservatisme har hatt ulike former og er ikke identisk med motstand mot all forandring.

Kontekst — den historiske sammenhengen en person, tekst eller hendelse inngår i. Å sette noe i kontekst betyr å forstå samtidens maktforhold, normer, språk, kunnskap og alternativer før du vurderer det.

Kontinuitet — trekk som varer videre gjennom en periode med endring. Eksempel: 1814 endret statsordningen, men sosial ulikhet og begrenset politisk deltakelse fortsatte.

Korstog — militære felttog legitimert av den latinske kirken, særlig fra slutten av 1000-tallet. De mest kjente var rettet mot Det hellige land, men korstogsideologien ble også brukt i andre områder.

Kristningen — langvarig prosess der kristendom, kirkeorganisasjon og kristne kongsidealer fikk stadig sterkere fotfeste i Norge særlig på 900- og 1000-tallet. Prosessen kan ikke reduseres til én konge eller ett tidspunkt.

Kulturrevolusjonen — politisk massebevegelse i Kina 1966–1976 under Mao Zedong, preget av maktkamp, mobilisering av rødegardister, forfølgelse, ødeleggelse av kulturarv og omfattende samfunnskaos.

Len — jord, inntekter eller myndighetsområde som kunne tildeles mot tjeneste eller lojalitet i bestemte middelalderske maktordninger. Betydningen varierer mellom tid og sted.

Levning — en måte å bruke en kilde på: materialet undersøkes som et spor etter tiden det ble skapt i. En propagandaplakat kan for eksempel være en levning etter avsenderens mål, symbolbruk og politiske kultur.

Liberalisme — ideologisk tradisjon som vektlegger individuell frihet, rettigheter og begrensning av vilkårlig makt. Økonomisk liberalisme legger ofte vekt på markeder, men liberalismen har flere historiske retninger.

Maktfordeling — prinsipp om å fordele statsmakt mellom ulike institusjoner for å hindre maktmisbruk, ofte knyttet til lovgivende, utøvende og dømmende makt og til Montesquieus politiske teori.

Marshallplanen — amerikansk økonomisk gjenreisningsprogram lansert i 1947 og gjennomført fra 1948 for europeiske land som deltok. Planen hadde både økonomiske og sikkerhetspolitiske sider.

Marxisme — teoritradisjon utviklet med utgangspunkt i Karl Marx og Friedrich Engels, med vekt på blant annet klasseforhold, produksjonsmåter, kapitalisme og historisk endring.

Masseproduksjon — produksjon av store mengder standardiserte varer gjennom arbeidsdeling, maskiner og effektive produksjonssystemer, blant annet samlebånd.

Mellomkrigstiden — konvensjonell betegnelse på perioden mellom første og andre verdenskrig, omtrent 1918/1919–1939. Perioden rommet både demokratisering og kulturutvikling, økonomiske kriser og framvekst av autoritære regimer.

Merkantilisme — samlebetegnelse for tidligmoderne økonomisk politikk der stater forsøkte å styrke egen makt gjennom regulering av handel, toll, privilegier og kontroll over ressurser og kolonier.

Middelalderen — europeisk periodebetegnelse omtrent 500–1500. Grensene varierer etter tema og region, og perioden kan ikke beskrives som ett ensartet «føydalt» samfunn.

Monarki — styreform der statsoverhodet er en monark, vanligvis konge eller dronning. Monarkier kan være eneveldige, konstitusjonelle eller ha andre historiske former.

Motstandsbevegelsen — samlebetegnelse på ulike former for organisert motstand mot den tyske okkupasjonen i Norge, blant annet Milorg, illegale aviser, etterretning og sivil motstand.

Nakba — arabisk for «katastrofen», brukt om masseflukten og fordrivelsen av rundt 700 000 palestinere i forbindelse med krigen 1947–1949 og opprettelsen av Israel.

Nasjonalisme — ideologi og politisk kraft som knytter politisk fellesskap og legitimitet til en forestilt nasjon. Nasjonalisme kan støtte både statsbygging, frigjøring, inkludering og ekskludering.

NATO — Den nordatlantiske traktatorganisasjonen, en forsvarsallianse opprettet i 1949. Norge var blant de tolv grunnleggerstatene.

Nazisme — den tyske nasjonalsosialismen under Hitler: en ekstremt nasjonalistisk, antidemokratisk og rasistisk ideologi med antisemittisme, førerprinsipp, ekspansjonisme og forestillinger om et rasemessig hierarki i kjernen.

Nyimperialisme — betegnelse på den kraftige imperialistiske ekspansjonen særlig fra ca. 1870 til 1914, da europeiske stormakter og andre imperier utvidet territoriell kontroll i Afrika og Asia.

Nykolonialisme — begrep for maktforhold der formelt selvstendige stater fortsatt er sterkt avhengige av eller påvirket av eksterne makter gjennom økonomi, politikk, militærmakt eller institusjoner.

Nøytralitet — politisk og folkerettslig status der en stat forsøker å stå utenfor en krig mellom andre stater. Norge erklærte seg nøytralt i 1939, men ble invadert av Tyskland 9. april 1940.

Okkupasjon — militær kontroll over et territorium som tilhører en annen stat uten at suvereniteten nødvendigvis overføres. Norge var under tysk okkupasjon fra 1940 til 1945.

Oljealderen — uformell betegnelse på perioden der petroleumsvirksomhet fikk stor betydning for norsk økonomi og politikk. Ekofisk ble oppdaget i 1969, og produksjonen startet i 1971.

Opplysningstiden — intellektuelle strømninger særlig på 1700-tallet som vektla blant annet fornuft, kritikk, naturrett, vitenskap, toleranse og diskusjon om politisk legitimitet og rettigheter.

Parlamentarisme — styringsprinsipp der regjeringen er politisk ansvarlig overfor parlamentet og ikke kan styre mot et parlamentarisk flertall. I Norge fikk parlamentarismen gjennombrudd i 1884 og ble senere videre institusjonalisert.

Pavemakten — pavens religiøse og politiske autoritet og institusjonelle makt. Omfanget av denne makten varierte kraftig gjennom middelalderen og tidlig nytid og var ofte omstridt.

Periodisering — å dele fortiden inn i perioder ut fra bestemte kriterier. Perioder som «middelalder» og «kald krig» er analytiske verktøy, ikke naturlige bokser; grensene kan endres etter problemstilling og geografi.

Perspektiv — ståstedet en historisk aktør eller framstilling ser fortiden fra. Perspektiv påvirkes blant annet av tid, sted, interesser, erfaringer og hvilke spørsmål som stilles.

Polis — gresk bystat og politisk fellesskap i antikken. Athen og Sparta er kjente eksempler, men greske poleis hadde ulike institusjoner og samfunnsformer.

Primærkilde — originalt materiale som står direkte i forhold til fenomenet du undersøker, for eksempel et samtidig brev, en lovtekst eller et datasett. Hva som er en primærkilde avhenger av problemstillingen.

Problemstilling — et presist historisk spørsmål som styrer hvilke kilder, begreper og forklaringer som er relevante. Eksempel: «Hvorfor utviklet julikrisen i 1914 seg til en europeisk storkrig?»

Proletariat — i marxistisk teori den klassen som ikke eier produksjonsmidlene og derfor må selge arbeidskraften sin. Begrepet brukes særlig om industriarbeidere i analyser av kapitalismen.

Propaganda — målrettet kommunikasjon som forsøker å påvirke holdninger og handlinger. Propaganda trenger ikke være ren løgn; historikeren undersøker budskap, utvalg, følelser, avsender, målgruppe og formål.

Reformasjonen — religiøse og politiske brudd i den vestlige kristenheten på 1500-tallet. I Danmark-Norge ble den lutherske reformasjonen gjennomført i 1536–1537 og styrket kongemaktens kontroll over kirken.

Renessansen — kulturelle og intellektuelle strømninger fra senmiddelalder og tidlig nytid med fornyet interesse for antikkens kunst, tekster og lærdom. Utviklingen begynte særlig i italienske bymiljøer og spredte seg gradvis.

Reparasjoner — økonomiske ytelser en stat pålegges etter krig. Etter første verdenskrig ble Tyskland pålagt reparasjonsansvar gjennom fredsordningen, mens den samlede summen først ble fastsatt i 1921.

Representativitet — i hvilken grad en kilde eller et materiale kan si noe utover seg selv. Ett soldatbrev kan gi dyp innsikt i én erfaring, men representerer ikke automatisk alle soldater.

Republikk — styreform uten arvelig monark som statsoverhode. Republikker kan være demokratiske eller autoritære; ordet alene sier ikke hvor politisk makt faktisk ligger.

Revolusjon — omfattende omveltning av politiske, sosiale eller økonomiske maktforhold. Revolusjoner kan utvikle seg raskt eller over flere faser og får ofte ulike konsekvenser for ulike grupper.

Rikssamlingen — langvarige prosesser der kongemakt og politiske nettverk bidro til sterkere samling av Norge i vikingtid og middelalder. Dette bør ikke forstås som én enkelt hendelse knyttet bare til Harald Hårfagre.

Satyagraha — Gandhis begrep for ikke-voldelig politisk motstand basert på sannhet, moralsk press og sivil ulydighet. Metoden var viktig i deler av den indiske antikoloniale bevegelsen.

Sekundærkilde — senere analyse eller framstilling som bygger på og tolker annet materiale, for eksempel en historiebok eller fagartikkel. En sekundærkilde kan være svært solid dersom metode og dokumentasjon er gode.

Sivilisasjon — begrep som ofte brukes om komplekse samfunn med blant annet byer, statsinstitusjoner, arbeidsdeling og skrift. Begrepet kan være verdiladet og bør ikke brukes som om samfunn uten slike trekk er mindre utviklede mennesker eller kulturer.

Skyttergravkrig — krigføring der motstanderne forsvarer sammenhengende systemer av skyttergraver og befestninger. Denne typen utmattelseskrig preget særlig vestfronten under første verdenskrig.

Slavehandel — handel med mennesker som er gjort til slaver. Den transatlantiske slavehandelen deporterte mer enn tolv millioner afrikanere over Atlanteren mellom 1500- og 1800-tallet, hvorav millioner døde før eller under overfarten.

Sosialdarwinisme — samlebetegnelse på ideer som overførte konkurranse- og evolusjonsforestillinger til samfunn og rasehierarkier og ble brukt til å legitimere ulikhet, imperialisme og rasisme. Dette var ikke en nødvendig konsekvens av Darwins biologi.

Sosialisme — bred ideologisk tradisjon som søker større sosial og økonomisk likhet og mer kollektiv kontroll over økonomiske ressurser. Sosialistiske retninger er svært ulike i synet på stat, marked, demokrati og eierskap.

Sovjetunionen — føderal kommunistisk ettpartistat opprettet i 1922 og oppløst i 1991. Etter andre verdenskrig var Sovjetunionen den viktigste supermaktsrivalen til USA.

Standpunktkarakter — sluttvurdering satt av faglærer som skal uttrykke elevens samlede kompetanse i faget ved avslutningen av opplæringen, i tråd med gjeldende vurderingsregler.

Struktur — mer varige samfunnsforhold som former aktørers muligheter, for eksempel økonomiske systemer, institusjoner, klasseforhold eller internasjonale maktstrukturer. Struktur forklarer rammer; aktører tar valg innenfor dem.

Suverenitet — øverste myndighet over et territorium og politisk fellesskap. I internasjonal sammenheng brukes begrepet om staters rettslige selvstendighet, men faktisk handlingsfrihet kan være ulik.

Svartedauden — pestpandemien som nådde Europa på 1340-tallet og Norge i 1349. Dødeligheten var svært høy, men anslag varierer etter område; den fikk store demografiske, økonomiske og sosiale følger.

Tendens — retningen eller interessen som kan prege en kilde. Tendens gjør ikke en kilde verdiløs: den kan være særlig nyttig for å undersøke avsenderens mål, ideologi og retorikk.

Terrorbalanse — situasjon der atommakter avskrekkes fra angrep fordi et førsteslag kan møtes med et ødeleggende gjengjeldelsesangrep. Begrepet knyttes særlig til gjensidig garantert ødeleggelse under den kalde krigen.

Totalitær — analytisk begrep for regimer som søker svært omfattende kontroll over politikk, samfunn, informasjon og organisasjonsliv. Historikere diskuterer hvor godt ulike regimer passer til idealtypen.

Trekanthandelen — forenklet modell for deler av den atlantiske handelen mellom Europa, Afrika og Amerika, der også slavehandel inngikk. De faktiske handelsrutene var mer komplekse enn en fast trekant.

Union — politisk forbindelse mellom stater eller riker. Kalmarunionen og unionen Norge–Sverige hadde ulike institusjoner og maktforhold, så «union» beskriver ikke én bestemt statsform.

Urbanisering — økning i andelen av befolkningen som bor i byer og tettsteder. Industrialisering bidro sterkt til urbanisering, men tempo og årsaker varierte mellom land og perioder.

Vasall — person som i bestemte middelalderske ordninger inngikk et lojalitetsforhold til en herre og kunne motta len eller andre rettigheter mot tjenester. Modellen passer ikke likt overalt i middelalderen.

Velferdsstat — stat der offentlige ordninger gir innbyggerne sosial trygghet og tjenester som helse, utdanning og inntektssikring. Den norske velferdsstaten ble bygget gradvis, også før oljeinntektene fikk betydning.

Versaillestraktaten — fredsavtalen mellom Tyskland og de allierte undertegnet 28. juni 1919. Artikkel 231 ga Tyskland og dets allierte juridisk ansvar for tap og skader som grunnlag for reparasjoner; den konkrete reparasjonssummen ble fastsatt senere.

Vikingtiden — konvensjonell skandinavisk periodebetegnelse, ofte ca. 750/800–1050, knyttet til sjøfart, handel, migrasjon, krigføring, statsdannelse og kulturkontakt. Start- og sluttdato varierer etter kriterium.

Warszawapakten — militærallianse opprettet i 1955 mellom Sovjetunionen og flere østeuropeiske kommuniststater. Den ble en sentral institusjon i østblokken og ble oppløst i 1991.

Wienerkongressen — diplomatisk kongress 1814–1815 der europeiske stormakter forsøkte å gjenopprette stabilitet og maktbalanse etter Napoleonskrigene. Ordningen var mer enn bare en restaurering av gamle grenser.

Ytringsfrihet — rett til å uttrykke og motta meninger og informasjon uten vilkårlig inngrep. Historisk har hvem som faktisk har hatt denne retten, og hvilke grenser som gjelder, variert betydelig.

Årsak — faktor som bidrar til at noe skjer. I historie bør du skille mellom langsiktige forhold, utløsende hendelser, aktørvalg og mekanismene som forbinder dem, og deretter vurdere hvilke årsaker som veier tyngst.