Tenkerne på tidslinjen
Åtte tenkere tegnet som levetidssøyler mot en ekte årstallsakse fra 1800 til 2000, fordelt på den religiøse og den ateistiske grenen kilden beskriver.
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-09-25
Hva viser visualet?
Aksen er ekte årstall, ikke bare rekkefølge. Kierkegaard (1813–1855) og Nietzsche (1844–1900) er 1800-tallets to røtter. Buber (1878–1965), Tillich (1886–1965) og Heidegger (1889–1976) tilhører generasjonen etter, og Sartre (1905–1980), de Beauvoir (1908–1986) og Camus (1913–1960) står for etterkrigstidens franske tyngdepunkt.
Fargen skiller de to grenene kilden beskriver og rangerer dem ikke. Den religiøse grenen rommer Kierkegaard, Buber og Tillich; den ateistiske rommer Nietzsche som forløper, samt Heidegger, Sartre, de Beauvoir og Camus. Kilden nevner også Gabriel Marcel og Karl Jaspers i den religiøse grenen, men uten årstall, og de er derfor ikke tegnet inn.
Punktet på hver søyle er året kilden oppgir for hovedverket: Nietzsche 1882, Buber 1923, Heidegger 1927, Camus 1942, Sartre 1943 og de Beauvoir 1949. Kierkegaards punkt står ved 1843. For Tillich oppgir kilden ingen utgivelsesår, og søylen står derfor uten punkt.
Slik leser du visualet
Merkene under står også i bildet.
- 1. Aksen er årstall. Søylene måler levetid mot ekte år fra 1800 til 2000, ikke bare mot rekkefølge.
- 2. To spor i tid. Den religiøse og den ateistiske grenen løper samtidig og overlapper gjennom hele 1900-tallet.
- 3. Tyngdepunkt etter krigen. Sartre, de Beauvoir og Camus lever samtidig, og hovedverkene kommer mellom 1942 og 1949.
Nøkkelbegreper
- Kierkegaard
- Nietzsche
- Heidegger
- Sartre
- de Beauvoir
- Camus
- Buber
- Tillich
På prøve og muntlig
Oppgave: Beskriv den historiske konteksten eksistensialismen vokste fram i, og gjør rede for hvorfor bevegelsen ble særlig sterk etter andre verdenskrig. — Svar: Røttene ligger på 1800-tallet hos Kierkegaard (1813–1855) og Nietzsche (1844–1900), som begge reagerte mot abstrakte systemer og mot tradisjonelle autoriteter, uten selv å bruke ordet eksistensialisme. Heidegger ga retningen et fenomenologisk språk med Væren og tid (1927). Etter andre verdenskrig utfordret Holocaust, atombombene, okkupasjon og tortur de tidligere filosofiske og religiøse svarene på livets mening. I dette vakuumet tilbød eksistensialismen å skape mening innenfra, gjennom handling og valg, og Sartre, de Beauvoir og Camus ga den bred gjennomslagskraft i Frankrike med verk fra 1942 til 1949.
Kildegrunnlag
kilder/eksistensialisme.md – avsnittene om hver enkelt tenker og «Historisk roadmap»; kilder-ekstra/religionOgEtikkKap10.md – «Historisk bakgrunn og fremvekst»