Bandura 1961. Tre grupper, én felles prøve, og en forskjell som bare kan skyldes modellen barna så.
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-09-25
Banduras Bobo-dukke-eksperiment fra 1961 demonstrerte observasjonslæring hos barn. Designet hadde tre grupper. Den første så en voksen som slo, sparket og skrek til en oppblåsbar Bobo-dukke. Den andre så en voksen som lekte rolig. Kontrollgruppa så ingen modell i det hele tatt.
Deretter var prosedyren felles: alle barna ble frustrert ved at de ikke fikk leke med attraktive leker, og satt så alene med Bobo-dukka mens atferden ble registrert. Fordi alt annet enn modellen ble holdt likt, kan forskjellen mellom gruppene tilskrives modellen.
Funnet var at barna som hadde sett den aggressive modellen, viste betydelig mer aggressiv atferd enn de andre gruppene — og at de imiterte spesifikke bevegelser de hadde sett. Ingen av barna var belønnet for å slå. Det var nettopp dette behaviorismens forsterkningsmodell ikke hadde svar på.
Merkene under står også i bildet.
Hva viste Banduras Bobo-dukke-eksperiment, og hvordan var det lagt opp? Svar: Barn ble delt i tre grupper: én så en voksen som slo, sparket og skrek til en oppblåsbar Bobo-dukke, én så en voksen som lekte rolig, og en kontrollgruppe så ingen modell. Alle barna ble deretter frustrert ved at de ikke fikk leke med attraktive leker, og satt så alene med dukka. Barna som hadde sett den aggressive modellen, viste betydelig mer aggressiv atferd enn de andre gruppene, og imiterte spesifikke bevegelser de hadde sett. Siden ingen av barna var direkte belønnet for å slå, viste forsøket at atferd kan læres gjennom observasjon alene.
kilder-ekstra/psykologi1Kap3.md — «Bobo-dukke-eksperimentet (Bandura, 1961)» og oppgavesvar om funnet; kilder/laering.md — cheat sheet «1961 Banduras Bobo-studie»