Spearmans g-faktor: hvorfor deltester henger sammen

Fire kognitive deltester samles i én felles faktor. Figuren viser tanken bak g-faktoren, styrken teorien har i testforskningen, og innvendingen kilden gjengir.

Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-09-25

Spearmans g-faktor: hvorfor deltester henger sammen
Fire kognitive deltester samles i én felles faktor. Figuren viser tanken bak g-faktoren, styrken teorien har i testforskningen, og innvendingen kilden gjengir.

Hva viser visualet?

Charles Spearman oppdaget at mennesker som gjør det bra på én type mental oppgave, ofte gjør det bra på andre også. Gjør en person det godt på logisk resonnering, er det en viss sannsynlighet for at hun også gjør det godt på språk, tallforståelse og romlig tenkning. Spearman forklarte samsvaret med en underliggende generell intelligens — g-faktoren — som går igjen på tvers av oppgaver.

Styrken ved teorien er empirisk: mange deltester i intelligenstester korrelerer med hverandre, og funnet har holdt seg over lang tid i testforskningen. Kritikken er at bildet blir for smalt dersom praktiske, kreative, sosiale og kulturelle ferdigheter overses. Raymond Cattell nyanserte g i to deler, flytende og krystallisert intelligens, men han forkastet ikke tanken om én generell faktor — og det er nettopp der forskjellen fra Gardner ligger.

Slik leser du visualet

Merkene under står også i bildet.

  1. 1. Samsvaret peker nedover. Ulike oppgaver trekker på den samme underliggende kapasiteten.
  2. 2. Derfor holder teorien. Korrelasjonene mellom deltester er et stabilt funn i testforskning.
  3. 3. Derfor holder den ikke alt. Et mål som fanger g, fanger ikke praktisk klokskap eller kreativitet.

Nøkkelbegreper

  • g-faktor
  • generell intelligens
  • Spearman
  • korrelasjon
  • deltest
  • Cattell

På prøve og muntlig

Oppgave: Gjør rede for Spearmans teori om g-faktoren, og vurder styrker og svakheter. Svar: Spearman fant at prestasjoner på ulike kognitive oppgaver henger sammen, og forklarte det med en generell intelligensfaktor, g, som ligger bak prestasjon på mange oppgavetyper. Gjør en person det godt på logisk resonnering, gjør hun ofte relativt godt på språk, tallforståelse og romlig tenkning også. Styrken er den empiriske støtten: korrelasjonene mellom deltester er blant de mest stabile funnene i testforskningen. Svakheten er at teorien kan gi et for smalt bilde av menneskelige evner dersom kreativitet, praktiske ferdigheter og sosial kompetanse overses. Cattell videreutviklet g i flytende og krystallisert intelligens — en nyansering, ikke et brudd.

Kildegrunnlag

kilder/intelligens.md — «Generell intelligens – g-faktoren» og cheat sheet «Spearmans g-faktor»

Relaterte sider

← Tilbake til ifingo