Studer en pedagogisk modell om kolonisering og nyimperialisme. Bruk den til å se struktur og resonnement – ikke som en offisiell sensorbesvarelse eller garanti for karakter.
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-08-31
I perioden ca. 1870–1914 la europeiske stormakter under seg nesten hele Afrika og store deler av Asia i det som kalles nyimperialismen. Dette var en intensivering av den europeiske ekspansjonen, drevet frem av industrialiseringen og nasjonal rivalisering. Perioden er særlig kjennetegnet av "kappløpet om Afrika", en aggressiv konkurranse der kontinentet ble stykket opp i kolonier. Før 1870 kontrollerte europeiske makter bare rundt 10 % av Afrika, primært langs kysten. I 1914 var tallet over 90 %. Denne dramatiske *endringen* ble formalisert på Berlin-konferansen (1884–85). Her møttes representanter for de europeiske stormaktene, under ledelse av Tysklands kansler Otto von Bismarck, for å fastsette spillereglene for koloniseringen. De delte Afrika mellom seg med linjal på kartet, uten hensyn til eksisterende riker, folkegrupper eller geografiske forhold, og uten en eneste afrikansk representant til stede. Dette representerte et fundamentalt *brudd* med afrikansk selvstyre og etablerte de *strukturene* av underordning som skulle prege kontinentet i nesten et århundre.
Motivene var sammensatte. Økonomisk ønsket man råvarer og markeder. Politisk og militært handlet det om prestisje og strategiske posisjoner. Ideologisk ble erobringen rettferdiggjort med rasisme og sosialdarwinisme, og et påstått «siviliseringsoppdrag». For å forstå dette komplekse fenomenet, er det avgjørende å se på samspillet mellom ulike *årsaker*. …