De sju intelligensene Gardner navngir, pluss naturalistisk som kom til senere. Under står de tre innvendingene kilden gjengir mot teorien.
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-09-25
Howard Gardner utfordret ideen om én intelligens. Han mente at vi har flere relativt uavhengige evner, og navngir språklig, logisk-matematisk, musikalsk, kroppslig-kinestetisk, romlig, mellommenneskelig og selvinnsikt. Senere er også naturalistisk intelligens blitt nevnt. Styrken ved teorien er at den utvider blikket og minner oss om at skole-IQ ikke fanger alle menneskelige evner.
Kritikken går på tre ting. For det første kan mange av «intelligensene» like gjerne forstås som talent, ferdighet, interesse eller personlighet — de er ikke nødvendigvis intelligenser i faglig forstand. For det andre har teorien svakere empirisk støtte enn g-faktoren og moderne testforskning. For det tredje er den vanskelig å prøve vitenskapelig. At lista har blitt utvidet over tid, brukes av kritikerne som et tegn på uklar avgrensning.
Merkene under står også i bildet.
Oppgave: Gjør rede for Gardners teori om mange intelligenser, og drøft kritikken mot den. Svar: Gardner mente at intelligens ikke bør forstås som én generell evne, men som flere relativt uavhengige intelligenser: språklig, logisk-matematisk, musikalsk, kroppslig-kinestetisk, romlig, mellommenneskelig og selvinnsikt, og senere også naturalistisk. Teorien treffer en intuisjon mange har, og minner oss om at skole-IQ ikke fanger hele bredden av menneskelige evner. Kritikken er at mange av intelligensene like gjerne kan forstås som talent, ferdighet, interesse eller personlighet, at teorien har svakere empirisk støtte enn g-faktoren, og at den er vanskelig å teste vitenskapelig. Konklusjon: bruk Gardner som et kritisk alternativ, men vis at g-faktoren står sterkere forskningsmessig.
kilder/intelligens.md — «Mange intelligenser», cheat sheet «Gardners mange intelligenser» og modellsvar §4