FNs flyktningkonvensjon — hvem den gjelder for, og hva den gir

Hva viser visualet?

Historikken forklarer en detalj mange overser: konvensjonen ble vedtatt i 1951 og trådte i kraft i 1954, men gjaldt opprinnelig bare europeere som hadde flyktet før 1951. Først med tilleggsprotokollen i 1967 skulle reglene gjelde for alle.

Konvensjonen gir fire rettigheter: asylretten, altså retten til å søke beskyttelse; non-refoulement, som er forbud mot å returnere flyktninger til hjemlandet hvis de risikerer forfølgelse; retten til ikke-diskriminering; og retten til arbeid og utdanning i mottakerlandet.

Konvensjonen er ratifisert av de fleste land i verden, og sammen med tilleggsprotokollen utgjør den de viktigste folkerettslige reglene for staters behandling av flyktninger. Det er konvensjonen som gjør «flyktning» til en rettslig status og ikke bare et hverdagsord.

Slik leser du visualet

Merkene under står også i bildet.

1. 1. Den smale starten. 1951-konvensjonen gjaldt bare europeere som flyktet før 1951.
2. 2. Utvidelsen. Tilleggsprotokollen i 1967 gjorde reglene globale.
3. 3. De fire rettighetene. Asyl, non-refoulement, ikke-diskriminering, arbeid, utdanning.

Nøkkelbegreper

• flyktningkonvensjonen
• tilleggsprotokollen
• asylrett
• non-refoulement
• ikke-diskriminering
• ratifisering

På prøve og muntlig

Hva er FNs flyktningkonvensjon? Gjør rede for historikken og for hovedprinsippene den bygger på.

Kildegrunnlag

Oppgave 20 (FLYKT) i kap7_globale-utfordringer_oppgaver.json; oppgave 19 for non-refoulement