Hinduismen har ingen grunnlegger, ingen felles trosbekjennelse og ingen sentral autoritet. Figuren viser hva som holder tradisjonene sammen og hva som skiller dem.
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-09-25
Et godt svar om hinduismen åpner ikke med en gudeliste, men med en avgrensning. Tradisjonen har vokst fram gjennom flere historiske lag – vedisk religion, upanishadisk filosofi, episke fortellinger, tempelkult og lokale gudetradisjoner – og ingen institusjon avgjør læren for alle. Selve ordet «hinduisme» er en samlebetegnelse som ble tatt i bruk av europeere på 1800-tallet om et mangfold av tradisjoner på det indiske subkontinentet.
Det som deles, er et begrepsforråd: Brahman, atman, dharma, karma, samsara og moksha går igjen. Men vekten og tolkningen skifter. Vaishnavisme setter Vishnu høyest, shaivisme Shiva, shaktisme Devi eller Shakti, mens smarta-tradisjoner kan dyrke flere guddommer som former av én virkelighet. Figuren tegner de fire like store, fordi ingen av dem er «den egentlige hinduismen». Ishtadevata, den personlig valgte guden, gjør at to hinduer kan ha svært ulik praksis uten at noen av dem er mindre hindu.
Merkene under står også i bildet.
Oppgave: Forklar hvorfor det er faglig problematisk å skrive «hinduismen mener». Svar: Hinduismen er en samlebetegnelse for en familie av tradisjoner uten grunnlegger, felles trosbekjennelse eller sentral autoritet. Begreper som Brahman, karma og moksha deles, men tolkes ulikt i vaishnavisme, shaivisme, shaktisme og smarta-tradisjoner. Et presist svar skriver derfor «hinduistiske tradisjoner» eller navngir retningen, og viser at ordet «hinduisme» ble tatt i bruk av europeere på 1800-tallet.
kilder/hinduismen.md – modellsvarets avsnitt 1 og 6, og støttesiden /religion/hinduistiske-guder («Sammenlign med andre religioner», «Ishtadevata»)