Synkretisme: når tradisjoner møtes og blandes

Hva viser visualet?

Synkretisme betegner at ideer, ritualer og symboler fra ulike religiøse tradisjoner kombineres til en ny enhet. Kilden understreker at dette er vanlig i religionshistorien: kristendommen tok opp elementer fra gresk filosofi og romersk religion, og buddhismen tilpasset seg kinesisk, japansk og tibetansk kultur. Blant eksemplene er Candomblé i Brasil og Santería på Cuba, som kombinerer yoruba-religion med katolsk ikonografi; Cao Dai i Vietnam fra 1920-tallet, som forener buddhisme, taoisme, konfutsianisme og kristendom; sikhismen, som ifølge kilden oppstod delvis i møtet mellom hinduisme og islam; bahá'í-troen; og New Age.

Begrepet må brukes med omtanke. Det bør ikke brukes som om «rene» religioner aldri påvirker hverandre, og det kan brukes nedsettende. I drøftingen står to argumenter mot hverandre: synkretisme kan ses som et tegn på at religioner er levende og tilpasningsdyktige, eller som noe som utvanner en tradisjons egenart og kan føre til appropriasjon og misrepresentasjon. Globalisering og internett gjør prosessene raskere; sosiologen Robert Bellah kalte den individualiserte varianten «sheilaisme», etter en informant som sa at hun trodde på sin egen religion.

Slik leser du visualet

Merkene under står også i bildet.

1. 1. Blanding er regelen. Religionshistorien er full av lån, tilpasning og nydannelse — også i de store tradisjonene.
2. 2. Ulike blandingsformer. Noen møter skjer under tvang, andre gjennom handel, misjon eller nettbaserte fellesskap.
3. 3. Drøft begge veier. Både nyskaping og tap av egenart hører med i en faglig vurdering.

Nøkkelbegreper

• synkretisme
• Candomblé
• Santería
• Cao Dai
• sheilaisme
• globalisering

På prøve og muntlig

Oppgave: Drøft om synkretisme er en trussel mot religiøse tradisjoner eller et tegn på vitalitet. Svar: For å se det som vitalitet taler at synkretisme alltid har funnet sted: kristendommen tok opp gresk filosofi og romersk religion, og buddhismen tilpasset seg kinesisk, japansk og tibetansk kultur. At tradisjoner kan ta opp i seg nytt stoff, viser at de er levende og tilpasningsdyktige, og nydannelser som Candomblé, Santería og Cao Dai er selvstendige religioner med egne fellesskap. Mot taler at blanding kan utvanne en tradisjons særpreg og lære, og at elementer kan løsrives fra sin sammenheng og misrepresenteres — kulturell appropriasjon er et reelt problem, særlig når majoriteter henter fra minoriteters tradisjoner. Konklusjonen er at synkretisme verken er utelukkende trussel eller utelukkende vitalitet, men en normal prosess som krever kritisk refleksjon over hva som bevares og hva som endres.

Kildegrunnlag

kilder-ekstra/religionOgEtikkKap8.md — «Synkretisme og religionsmøter»; kilder/andre-religioner-og-nrb.md — kjernebegrep 14