Polyvagal teori ordner nervesystemets responser i et hierarki: trygghetssystemet ligger øverst, og ved trussel og tap av kontroll overtar systemene lenger ned.
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-09-30
Stephen Porges' polyvagale teori (1994) beskriver tre hierarkiske tilstander i det autonome nervesystemet. Øverst ligger ventral vagus, som gir trygghet og sosial kontakt: personen er rolig, åpen og i stand til å koble seg til andre. Kilden kaller dette den ideelle tilstanden.
Ved trussel aktiveres sympatisk aktivering, altså mobilisering med kamp- eller fluktrespons. Ved tap av kontroll aktiveres kollapssystemet, dorsal vagus: nervesystemet slår av, og personen stivner, dissosierer eller «spiller død». Sympatikus er en del av det sympatiske nervesystemet og ikke en gren av vagusnerven, og står derfor uten vagusgren i figuren.
Modellen brukes til å forklare hvorfor frys eller kollaps kan komme i stedet for kamp eller flukt, og hvorfor det er vanskelig å «tenke seg ut» av en traumereaksjon. Traumebehandling handler mye om å hjelpe personen tilbake til ventral vagus, og stabilisering og trygghet må på plass før traumebearbeiding.
Merkene under står også i bildet.
Sensor ser etter at du gjengir de tre tilstandene i riktig rekkefølge med riktig system, forklarer at systemet faller nedover når trygghetssystemet ikke holder, og at behandling handler om å komme tilbake til ventral vagus. Årstall og navn: Porges, 1994.
Kap 14, kilde.md L195, L209–220 (de tre tilstandene), L1077 og L1485 (hierarki, «ved tap av kontroll», behandling). Tillegg utover kilden: at sympatikus ikke er en vagusgren (standard fysiologi, ikke sagt i kilden). Retting: L217 «Nervsystemet» og «dissossierer».