Hukommelse svikter på tre ulike steder: dybden på kodingen, forfall og interferens i lagringen, og manglende gjenkallingsspor ved gjenhenting.
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-09-30
Koding er å transformere informasjon til en form som kan lagres. Dyp, elaborert koding (semantisk og bilderelatert) gir sterkere spor enn overfladisk koding (fonologisk), etter Craik og Lockharts bearbeidingsdybdeteori (1972). Lagring er å opprettholde informasjon over tid; spor svekkes gjennom forfall og interferens, proaktiv (gammelt forstyrrer nytt) og retroaktiv (nytt forstyrrer gammelt).
Gjenhenting er å hente fram lagret informasjon. Kontekst, stemning og fysiologisk tilstand ved koding fungerer som gjenkallingsspor og øker sjansen for vellykket gjenhenting (kodingsspesifisitetsprinsippet, Tulving og Thomson). Gjenkjenning avgjør om noe er kjent; gjenkalling henter det fram uten ytre hint.
Merkene under står også i bildet.
Sensor ser etter at du kan koble hver prosess til sin svikt, skiller proaktiv fra retroaktiv interferens med eksempel, og forklarer kodingsspesifisitetsprinsippet.
Kap 6, avsnitt 4.4 (linje 445–462) og oppgavene på linje 1021–1083. Retting: kildens «Godwins studie (1975)» (linje 1455) er Godden og Baddeley (1975); jeg søkte på nettet og fant at studien «Context-dependent memory in two natural environments: on land and underwater» finnes med disse forfatterne, men leste ikke selve artikkelen. Figurens tre nivåer av koding (visuell form, lyd, mening og bilder) bygger på oppgaven på linje 1031–1037. Eksemplene med adresse (proaktiv, linje 1059) og spansk/fransk (retroaktiv, linje 1047) står i kilden; rekkefølgen «spansk lært etter fransk» er ikke brukt.