Utviklingspsykologi virker ofte intuitivt fordi alle har erfaring med barn, ungdom og livsendringer. Nettopp derfor er temaet utsatt for forenklinger. På prøve kan et svar høres overbevisende ut, men likevel være faglig svakt fordi det bygger på hverdagsantakelser, absolutte stadier eller deterministiske forklaringer. Denne artikkelen viser vanlige feil og hvordan du retter dem.
Bruk artikkelen sammen med /ressursbank/artikler/viktige-begreper-om-utviklingspsykologi. Målet er ikke bare å unngå feilord, men å utvikle en mer presis måte å tenke på: utvikling skjer gjennom samspill mellom biologiske, psykologiske, sosiale og kulturelle forhold.
Feil 1: Å forklare alt med enten arv eller miljø
En klassisk feil er å skrive at intelligens, personlighet eller psykiske vansker «skyldes genene», eller motsatt at oppdragelsen forklarer alt. Moderne utviklingspsykologi undersøker hvordan arv og miljø virker sammen.
Genetiske forskjeller kan påvirke mottakelighet for miljøer. Samtidig kan erfaringer påvirke ferdigheter, stressystemer og genaktivitet. Barn bidrar også til sitt eget miljø gjennom interesser og reaksjoner. Et sosialt barn kan få mer kontakt, mens et forsiktig barn kan få andre erfaringer.
Bedre formulering: «Genetiske forutsetninger og miljøer virker gjensidig. Utfallet avhenger av hvilke erfaringer personen møter, og hvordan personen reagerer på dem.»