Satellittbevegelse: eksempel og forklaring

Se satellittbevegelse løst steg for steg med banefart, periode, radius, gravitasjon og faglig forklaring for Fysikk 2.

Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-08-23

I satellittoppgaver må du ofte kombinere gravitasjonsloven med sirkelbevegelse. Det betyr at du må lese oppgaven nøye: Er radiusen oppgitt fra jordas sentrum eller som høyde over jordoverflaten? Skal du finne fart, periode, akselerasjon eller masse? Hvilke størrelser er gitt? Et godt løsningsforslag starter med en tydelig modell før tallene settes inn.

Denne artikkelen viser hvordan du kan løse satellittbevegelse steg for steg. Eksemplene er laget for å ligne typiske VGS-oppgaver, men med ekstra forklaring underveis. Målet er at du skal forstå hvorfor formlene brukes, ikke bare hva fasiten blir.

Eksempel 1: banefart i sirkelbane

En satellitt går i sirkelbane rundt jorda med baneradius r = 7,0 · 10^6 m. Bruk jordmassen M = 5,97 · 10^24 kg og gravitasjonskonstanten G = 6,67 · 10^-11 Nm²/kg². Finn banefarten.

Vi antar sirkelbane og setter gravitasjonskraft lik sentripetalkraft: GMm/r² = mv²/r. Satellittmassen m kanselleres, og vi får v = √(GM/r). Innsetting gir v = √((6,67 · 10^-11 · 5,97 · 10^24)/(7,0 · 10^6)) ≈ 7,5 · 10^3 m/s. Satellitten beveger seg altså med omtrent 7,5 km/s.

Grunnideen: fritt fall sideveis

En satellitt i bane er i fritt fall. Det høres rart ut, fordi vi vanligvis forbinder fritt fall med noe som faller rett ned. Men i fysikk betyr fritt fall at tyngdekraften er den dominerende kraften. En satellitt har stor fart langs banen, samtidig som gravitasjonen trekker den inn mot jorda. Hvis farten er riktig, vil satellitten hele tiden falle rundt jorda i stedet for å treffe bakken.

Denne forklaringen kan forstås med Newtons tankeeksperiment: Tenk at du skyter en kule horisontalt fra et høyt fjell. Med liten startfart lander kula nær fjellet. Med større startfart lander den lenger borte. Hvis farten er stor nok og vi ser bort fra luftmotstand, kan jordoverflaten krumme bort like fort som kula faller. Da går kula i bane. Satellitter fungerer på samme måte, men i virkeligheten må de være høyt nok oppe til at luftmotstanden er svært liten.

Du kan koble dette til ifingo-artikler om /ressursbank/artikler/newtons-lover, /ressursbank/artikler/krefter og /ressursbank/artikler/gravitasjon. For å forstå satellittbevegelse godt bør du også repetere /ressursbank/artikler/sirkelbevegelse og /ressursbank/artikler/sentripetalakselerasjon.

Kreftene i en sirkelbane

Ofte stilte spørsmål

Hvorfor faller ikke satellitten ned?

Satellitten faller faktisk hele tiden mot jorda, men den har så stor fart sideveis at den hele tiden faller rundt jorda. I en stabil bane treffer den derfor ikke bakken.

Hvilken kraft holder satellitten i bane?

Gravitasjonskraften holder satellitten i bane. I en sirkelbane fungerer gravitasjonskraften som sentripetalkraften som peker inn mot sentrum.

Påvirker satellittens masse banefarten?

Ikke i den ideelle sirkelbanemodellen. Satellittmassen kanselleres når vi setter gravitasjonskraft lik sentripetalkraft.

Hva er forskjellen på høyde og baneradius?

Høyden er avstanden over jordoverflaten. Baneradiusen er avstanden fra jordas sentrum til satellitten. I formler for gravitasjon må du bruke baneradiusen.

Hvorfor går satellitter langt unna saktere?

Gravitasjonskraften blir svakere når avstanden øker. For en større baneradius trengs lavere banefart for at gravitasjonen skal gi riktig sentripetalakselerasjon.

← Tilbake til ifingo