Den enkle forklaringen
Praksis betyr at du øver på å være helsefagarbeider i virkelige eller realistiske situasjoner. Du skal ikke bare kunne teorien fra boka. Du skal bruke den når du møter mennesker som trenger hjelp, støtte, omsorg eller veiledning. Praksis er derfor stedet der du lærer å koble fagkunnskap, kommunikasjon og ansvar.
En enkel måte å forstå praksis på er å se for seg tre spørsmål: Hva trenger brukeren? Hva kan jeg gjøre på en trygg og respektfull måte? Hvordan kan jeg forklare valget mitt faglig? Hvis du klarer å svare på disse spørsmålene, er du på vei mot god praksis.
Praksis er ikke bare en periode der du er ute på en arbeidsplass. I helsearbeiderfag er praksis en læringssituasjon der du skal vise at du kan bruke teori i møte med mennesker. Du skal observere, kommunisere, planlegge, gjennomføre, dokumentere og vurdere arbeid på en faglig og trygg måte. Det betyr at praksis handler både om hender, hode og holdninger: hva du gjør, hvorfor du gjør det, og hvordan du møter pasienter, brukere, kollegaer og pårørende.
For en elev på VG2 helsearbeiderfag er praksis viktig fordi faget handler om ekte mennesker og ekte behov. Du kan lese om hygiene, ernæring, kommunikasjon, brukermedvirkning og pleieplaner, men i praksis må du se hvordan dette faktisk brukes. Kanskje møter du en eldre person som er utrygg, en bruker som trenger hjelp til personlig hygiene, eller en pasient som ønsker å bestemme mer selv. Da må du kombinere fagkunnskap med respekt, ro og profesjonell dømmekraft.
På ifingo kan du også jobbe videre med nærliggende temaer i ressursbanken, for eksempel /ressursbank/artikler/kommunikasjon-i-helsearbeiderfag, /ressursbank/artikler/hygiene-i-helsearbeiderfag, /ressursbank/artikler/brukermedvirkning og /ressursbank/artikler/pleieplan. Disse temaene henger tett sammen med praksis, fordi god praksis sjelden består av én enkelt handling. Den består av mange små valg som må begrunnes faglig.
Steg-for-steg: slik kan du tenke i praksis
Steg 1: Finn ut hva situasjonen handler om
Før du handler, må du forstå situasjonen. Hvem gjelder det? Hva er behovet? Er situasjonen vanlig, eller har noe endret seg? Skal du hjelpe med måltid, aktivitet, hygiene, forflytning, kommunikasjon eller observasjon? Jo tydeligere du forstår situasjonen, desto tryggere blir handlingen din.
Steg 2: Observer før du konkluderer
Ikke trekk raske slutninger. En bruker som sier nei til hjelp, er ikke nødvendigvis “vanskelig”. Personen kan ha smerter, være trøtt, føle skam, være redd eller ønske mer kontroll. Observasjon betyr at du legger merke til tegn før du bestemmer deg for hva de betyr.