I oktober 1962 oppdaget amerikanske spionfly sovjetiske atomraketter under bygging på Cuba. De neste tretten dagene var verden nærmere atomkrig enn noen gang før eller siden. Her er bakgrunnen, forløpet, løsningen og følgene.
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-08-26
Krisen kom ikke ut av intet. Fire utviklingstrekk fra årene før gjorde den nesten uunngåelig.
Fidel Castro styrtet Batista-regimet, som USA hadde støttet. Da Cuba nasjonaliserte amerikanske eiendommer, svarte USA med handelsboikott. Cuba søkte seg mot Sovjetunionen for økonomisk og militær støtte.
USA støttet en invasjon med eksilcubanere som ble slått ned på tre dager. Aksjonen mislyktes fullstendig, men overbeviste Castro om at en ny og større invasjon ville komme. Han ba Sovjet om beskyttelse.
USA hadde et klart overtak i langtrekkende atomraketter. Ved å plassere mellomdistanseraketter på Cuba kunne Sovjet raskt og billig true amerikanske byer, og dermed utligne ubalansen.
USA hadde alt plassert atomraketter i Tyrkia og Italia, rett ved Sovjetunionens grense. Khrusjtsjov så Cuba som et speilbilde: han gjorde bare det USA allerede hadde gjort.
Fra amerikansk side var rakettene en uakseptabel provokasjon rett utenfor kysten. Fra sovjetisk side var de et legitimt svar på Jupiter-rakettene i Tyrkia. Fra cubansk side handlet det om å overleve som stat etter et invasjonsforsøk. Alle tre perspektivene er logiske innenfra – og det er nettopp derfor krisen oppsto.
Fra det første flyfotoet til Khrusjtsjovs kunngjøring gikk det tretten døgn. Her er de avgjørende punktene.
Et U-2-spionfly fotograferer rakettramper under bygging på Cuba. Bildene analyseres, og 16. oktober blir president Kennedy orientert. Han samler en gruppe rådgivere, ExComm, som møtes i hemmelighet.
ExComm diskuterer luftangrep, full invasjon, diplomati og blokade. Militærledelsen presser på for angrep. Kennedy frykter at et angrep vil drepe sovjetiske soldater og utløse gjengjeldelse mot Berlin.
Kennedy avslører rakettene for verden og kunngjør en marineblokade – bevisst kalt «karantene», siden blokade folkerettslig er en krigshandling. Han krever at rakettene fjernes.
Sovjetiske skip på vei mot Cuba nærmer seg karantenelinjen. USAs styrker settes i DEFCON 2, det høyeste beredskapsnivået under krig. I siste øyeblikk snur eller stanser flere av skipene.
Khrusjtsjov sender et personlig, følelsesladet brev: Sovjet fjerner rakettene hvis USA lover å ikke invadere Cuba. Det virker som en åpning.
Et nytt og hardere brev krever også at USA fjerner rakettene i Tyrkia. Samme dag skytes et U-2-fly ned over Cuba og piloten dør. En sovjetisk ubåt med atomtorpedo blir presset av amerikanske dypvannsbomber, men offiseren Vasilij Arkhipov nekter å godkjenne avfyring. Kennedy velger å svare på det første brevet og ignorere det andre.
Robert Kennedy møter ambassadør Dobrynin og gir et muntlig løfte: Jupiter-rakettene i Tyrkia vil bli fjernet innen få måneder, men det må ikke bli en del av den offentlige avtalen.
Khrusjtsjov kunngjør over Radio Moskva at rakettene demonteres og sendes hjem. Krisen er over. Blokaden oppheves i november, og Jupiter-rakettene forsvinner stille fra Tyrkia i april 1963.
Nærmere enn samtiden visste. Amerikanerne trodde det ikke fantes stridshoder på Cuba ennå – det gjorde det, og lokale sovjetiske sjefer hadde i en periode fullmakt til å bruke taktiske atomvåpen mot en invasjon. Episoden med ubåten B-59, der Arkhipov nektet, er i dag regnet som et av de øyeblikkene der verden var nærmest atomkrig. Mye av dette ble først kjent på 1990-tallet.
Fire forhold gjorde at begge parter fant en vei ut uten å tape ansikt fullstendig.
Cubakrisen ble et vendepunkt. Frykten den skapte, endret hvordan supermaktene håndterte hverandre.
Under krisen tok det timer å få meldinger fram. I 1963 ble det opprettet en direkte teleksforbindelse mellom Washington og Moskva – populært kalt den røde telefonen – for å unngå at tidsforsinkelser skulle skape misforståelser.
Avtalen forbød prøvesprengninger i atmosfæren, i verdensrommet og under vann. Den første reelle rustningskontrollavtalen mellom supermaktene, og starten på en lengre prosess.
Krisen innledet en periode der begge sider aksepterte at atomkrig ikke var et brukbart virkemiddel. Dette la grunnlaget for ikkespredningsavtalen i 1968 og SALT-avtalene på 1970-tallet.
Khrusjtsjov ble oppfattet som å ha gitt etter og ble avsatt i 1964. Castro var rasende over å ikke være konsultert. Kennedy styrket sin stilling – men ble drept i 1963. Cuba forble kommunistisk.
Framstillingen av Cubakrisen har blitt vesentlig endret siden 1962. Det gjør den til et utmerket eksempel i kildekritikk.
Den første framstillingen kom fra amerikanske kilder på 1960-tallet, ofte fra deltakere selv. Der framstod krisen som en historie om amerikansk fasthet som tvang Sovjet til å vike. Tyrkia-avtalen ble holdt hemmelig, og den delen manglet derfor helt.
Historieframstillinger er avhengige av hvilke kilder som er tilgjengelige. Det som så ut som fullstendig kunnskap i 1965, var et delvis bilde bygget på én sides kilder. Nevner du dette i en besvarelse, viser du kildekritisk modenhet – ikke bare kunnskap om hendelsen.
«Framstillingen av Cubakrisen har endret seg vesentlig etter at sovjetiske arkiver ble åpnet på 1990-tallet. Det som lenge framstod som en entydig amerikansk seier, viser seg å ha vært et gjensidig kompromiss der også USA ga innrømmelser – noe som understreker hvor avhengig historieskriving er av kildetilgang.»
Hvorfor kalte USA tiltaket «karantene» og ikke «blokade»? Fordi en blokade folkerettslig regnes som en krigshandling. Ordvalget var bevisst. En blokade ville juridisk vært en krigshandling, mens «karantene» ga et handlingsrom uten formelt å erklære krig.
Hva fikk Sovjetunionen igjen for å trekke rakettene? Et amerikansk løfte om å ikke invadere Cuba, og en hemmelig avtale om Jupiter-rakettene i Tyrkia. Det offentlige løftet var at USA ikke skulle invadere Cuba. I tillegg ble det hemmelig avtalt at de amerikanske rakettene i Tyrkia skulle fjernes.
Hva var Grisebukta? Et mislykket invasjonsforsøk mot Cuba i 1961. USA støttet en invasjon med eksilcubanere i april 1961. Den ble slått ned på få dager og overbeviste Castro om at han trengte sovjetisk beskyttelse.
Hvorfor er ubåten B-59 viktig i historien om krisen? Offiseren Arkhipov nektet å godkjenne bruk av atomtorpedo. Ubåten ble presset av amerikanske dypvannsbomber og hadde en atomtorpedo om bord. Vasilij Arkhipov nektet å gi sin nødvendige godkjenning, og hindret dermed sannsynligvis atomkrig.
Hvilken konkret følge fikk krisen året etter? Direktelinjen mellom Washington og Moskva og prøvestansavtalen. I 1963 kom både den direkte kommunikasjonslinjen mellom hovedstedene og avtalen som forbød prøvesprengninger i atmosfæren, i rommet og under vann.
Cubakrisen brukes ofte som case for å teste årsaksforklaring og kildekritikk.
Den hyppigste er å framstille det som at Sovjet ga seg og USA vant. Det er den amerikanske samtidsversjonen, ikke dagens forskningsbilde. En annen vanlig feil er å utelate Cuba helt – Castro var en selvstendig aktør med egne motiver, ikke bare en brikke.
Cubakrisen egner seg godt til å illustrere sikkerhetsdilemmaet, avskrekking og overgangen fra konfrontasjon til avspenning i den kalde krigen. Bruker du krisen som eksempel i en bredere oppgave om perioden, får du vist sammenheng.
Den akutte krisen varte fra 16. til 28. oktober 1962, ofte kalt de tretten dagene. Rakettene ble oppdaget 14. oktober, og blokaden ble formelt opphevet i november samme år.
Av tre grunner: å beskytte Cuba mot en ny amerikansk invasjon etter Grisebukta i 1961, å utligne USAs overtak i langtrekkende atomraketter, og å svare på at USA allerede hadde plassert Jupiter-raketter i Tyrkia nær sovjetisk grense.
Sovjetunionen fjernet rakettene mot at USA offentlig lovet å ikke invadere Cuba. I tillegg ble det inngått en hemmelig avtale om at USA skulle fjerne sine Jupiter-raketter i Tyrkia, noe som skjedde i april 1963.
Hovedaktørene var president John F. Kennedy for USA, statsminister Nikita Khrusjtsjov for Sovjetunionen og Fidel Castro for Cuba. Kennedys rådgivergruppe ExComm og justisminister Robert Kennedy spilte sentrale roller, sistnevnte i den hemmelige kanalen til ambassadør Dobrynin.
Nærmere enn samtiden visste. Det fantes allerede atomstridshoder på Cuba, og lokale sovjetiske sjefer hadde i en periode fullmakt til å bruke taktiske atomvåpen ved invasjon. Episoden med ubåten B-59, der offiseren Vasilij Arkhipov nektet å godkjenne avfyring av en atomtorpedo, regnes som det aller farligste øyeblikket.
Direktelinjen mellom Washington og Moskva ble opprettet i 1963, prøvestansavtalen ble undertegnet samme år, og krisen innledet en lengre periode med avspenning. Khrusjtsjov ble avsatt i 1964, delvis på grunn av utfallet.
Det var lenge den vanlige framstillingen, men den bygget på at Tyrkia-avtalen var hemmelig. I dag regnes utfallet som et gjensidig kompromiss der begge parter ga innrømmelser, og der begge fikk noe å vise fram innenrikspolitisk.