Amerikanske presidenter – embetet, valget og de som formet historien

Hva en amerikansk president faktisk kan gjøre

Det vanligste misforholdet i elevbesvarelser er å overdrive presidentens makt. Systemet er bygget nettopp for å begrense den.

• Lovgivning – Foreslå lover og legge ned veto mot vedtak fra Kongressen. Kongressen vedtar alle lover og kan overstyre veto med to tredjedels flertall i begge kamre.
• Penger – Legge fram et budsjettforslag. Bare Kongressen kan bevilge penger. Uten bevilgning stopper virksomheten – derav gjentatte nedstengninger.
• Militærmakt – Er øverstkommanderende og kan sette styrker inn raskt. Bare Kongressen kan erklære krig formelt. I praksis har presidenter likevel ført omfattende kriger uten krigserklæring.
• Utenrikspolitikk – Forhandle traktater og anerkjenne stater. Senatet må godkjenne traktater med to tredjedels flertall.
• Utnevnelser – Utnevne dommere til Høyesterett, ministre og ambassadører. Senatet må bekrefte utnevnelsene.
• Presidentordre – Utstede executive orders som styrer forvaltningen direkte. Kan overprøves av domstolene og oppheves av neste president. Gjelder ikke som lov.

Maktfordelingsprinsippet

USA bygger på checks and balances: den lovgivende, utøvende og dømmende makten kontrollerer hverandre gjensidig. Ideen kommer fra Montesquieu og opplysningstiden, og ble bevisst utformet for å hindre at én person fikk for mye makt.

Det er derfor amerikansk politikk ofte går tregt. Det er ikke en feil ved systemet – det er hensikten med det. Å skrive dette i en besvarelse viser at du forstår grunnlaget, ikke bare mekanikken.

Hvordan presidenten velges

Valgmannsordningen er det som oftest forvirrer, og det som oftest kommer på prøver. Her er den steg for steg.

Steg 1: Nominasjonsvalg

Gjennom våren holder partiene primærvalg og caucusmøter i hver delstat. Her velger partienes velgere hvem som skal bli partiets kandidat. Prosessen tar flere måneder og gir kandidatene tid til å bygge kjennskap.

Steg 2: Landsmøtene

Om sommeren samles partiene til nasjonale konvensjoner der kandidaten formelt utpekes og visepresidentkandidaten presenteres. I praksis er utfallet oftest avgjort på forhånd.

Steg 3: Valgdagen

Første tirsdag etter første mandag i november. Velgerne stemmer i sin delstat, men stemmer teknisk sett på delstatens valgmenn, ikke direkte på kandidaten.

Steg 4: Valgmennene

Hver delstat har valgmenn tilsvarende antall representanter og senatorer. I nesten alle delstater tar vinneren alle valgmennene. Til sammen finnes 538, og 270 kreves for å vinne.

Steg 5: Innsettelse

Presidenten tas i ed 20. januar året etter valget. Perioden varer i fire år.

Derfor kan taperen av folkestemmene vinne

Fordi valgmennene fordeles delstatsvis etter vinneren tar alt, teller ikke stemmene likt. En kandidat kan vinne noen delstater knepent og tape andre stort, og likevel få flest valgmenn.

Det har skjedd flere ganger, blant annet i 2000 og 2016. Systemet gir små delstater forholdsmessig større vekt, fordi hver delstat uansett har minst tre valgmenn. Dette er et av de mest omdiskuterte trekkene ved amerikansk demokrati.

Presidentene du må kunne i historiefaget

Til eksamen er det ikke listen som teller, men hva den enkelte betydde. Her er de som går igjen i norsk VGS-pensum.

Abraham Lincoln (1861–65)

Ledet Unionen gjennom borgerkrigen og undertegnet frigjøringserklæringen. Slaveriet ble avskaffet med det trettende grunnlovstillegget. Ble myrdet kort etter krigens slutt.

Woodrow Wilson (1913–21)

Førte USA inn i første verdenskrig i 1917 og la fram fjortenpunktsprogrammet. Foreslo Folkeforbundet – men Senatet nektet USA medlemskap, et tydelig eksempel på Kongressens makt.

Franklin D. Roosevelt (1933–45)

Møtte den store depresjonen med New Deal og bygde ut statens rolle kraftig. Ledet USA gjennom det meste av andre verdenskrig. Den eneste som ble valgt fire ganger – og grunnen til at grensen på to perioder ble innført i 1951.

Harry S. Truman (1945–53)

Tok avgjørelsen om å bruke atombomben mot Japan. Lanserte Truman-doktrinen og Marshallhjelpen, og la dermed grunnlaget for oppdemmingspolitikken i den kalde krigen.

John F. Kennedy (1961–63)

Håndterte Cubakrisen i 1962 og lovet å sende mennesker til månen. Ble myrdet i Dallas i 1963, noe som gjorde ham til en av de mest myteomspunne presidentene.

Richard Nixon (1969–74)

Åpnet forholdet til Kina i 1972 og førte avspenningspolitikk. Trakk USA ut av Vietnam. Måtte gå av som følge av Watergate – første og eneste president som har trukket seg.

Ronald Reagan (1981–89)

Trappet opp forsvarsbudsjettene og la press på Sovjetunionen. Omtalte den som et ondskapens imperium, men forhandlet senere rustningsavtaler med Gorbatsjov.

Barack Obama (2009–17)

Første president med afroamerikansk bakgrunn. Håndterte finanskrisen og fikk gjennom en omfattende helsereform. Viktig når du skriver om borgerrettighetenes lange linje.

De siste presidentene

Etter Obama fulgte Donald Trump (2017–21), Joe Biden (2021–25) og deretter Trump igjen fra 20. januar 2025 som USAs 47. president. Trump er dermed den andre i historien som har hatt to perioder som ikke henger sammen – den første var Grover Cleveland på 1800-tallet.

Demokrater og republikanere

Et poeng mange overser: partiene har byttet posisjon i løpet av historien. Å vite det, hindrer alvorlige feilslutninger.

I dag er Demokratene det mer venstreorienterte partiet, med vekt på offentlige velferdsordninger, miljøreguleringer og utvidede rettigheter for minoriteter. Republikanerne står for lavere skatter, mindre statlig innblanding i økonomien og mer konservative verdisyn.

Men det har ikke alltid vært slik

Lincoln var republikaner og avskaffet slaveriet, mens sørstatsdemokratene lenge forsvarte raseskillet. Skiftet skjedde gradvis fra 1930-tallet og for alvor på 1960-tallet, da Demokratene under Johnson gjennomførte borgerrettighetslovene og mistet sørstatene til Republikanerne.

Å skrive at «Republikanerne har alltid vært mot borgerrettigheter» er derfor en historisk feil. Partinavn er ikke det samme som partiinnhold over tid.

Setning som viser modenhet

«De to partienes ideologiske innhold har endret seg vesentlig gjennom 1900-tallet. Særlig etter borgerrettighetslovene på 1960-tallet forskjøv velgergrunnlaget seg, slik at sørstatene gikk fra å være demokratiske til å bli republikanske kjerneområder.»

Fem spørsmål før prøven

Hvor mange valgmenn kreves for å vinne presidentvalget? 270 av 538. Det finnes 538 valgmenn, og 270 gir flertall. Folkestemmene avgjør ikke direkte – derfor kan en kandidat vinne uten å ha flest stemmer totalt.

Kan presidenten vedta lover? Nei, bare Kongressen vedtar lover. Presidenten kan foreslå lover og legge ned veto, men bare Kongressen vedtar dem. Et veto kan overstyres med to tredjedels flertall.

Hvorfor ble grensen på to perioder innført? Fordi Roosevelt ble valgt fire ganger. Franklin D. Roosevelt ble valgt fire ganger. Grunnlovstillegget som begrenser til to perioder kom i 1951, etter hans død.

Hvilken president lanserte Marshallhjelpen? Harry S. Truman. Truman lanserte både Truman-doktrinen og Marshallhjelpen i 1947, og la dermed grunnlaget for oppdemmingspolitikken.

Hva er feil å skrive om partiene? At Republikanerne alltid har vært imot borgerrettigheter. Partienes innhold har endret seg. Lincoln var republikaner og avskaffet slaveriet, mens sørstatsdemokrater lenge forsvarte raseskillet. Skiftet kom særlig på 1960-tallet.

Slik bruker du stoffet

Amerikanske presidenter kommer sjelden som eget spørsmål. De brukes som eksempler i oppgaver om den kalde krigen, demokrati eller maktfordeling.

Fire grep som løfter besvarelsen

• Ikke ramse opp presidenter. Velg to–tre og forklar hva de faktisk endret.
• Bruk maktfordelingen aktivt: forklar hvorfor en president ikke får gjennomført alt han lover.
• Vis at partiene har byttet innhold over tid – det skiller de gode besvarelsene.
• Koble valgmannsordningen til en drøfting om hva demokrati er: er det demokratisk at stemmer teller ulikt?

Vanlige feil

Den hyppigste er å beskrive presidenten som en slags valgt enehersker. Systemet er konstruert for det motsatte, og Kongressens kontroll over pengene er ofte den viktigste begrensningen.

En annen vanlig feil er å bruke dagens partiskiller på 1800-tallet. En tredje er å blande sammen folkestemmene og valgmannsstemmene når man beskriver et valgresultat.