Den nye ateismen — argumenter og motargumenter

Hva viser visualet?

Den nye ateismen er en strømning fra 2000-tallet knyttet til Richard Dawkins (The God Delusion, 2006), Christopher Hitchens (God is Not Great, 2007), Sam Harris (The End of Faith, 2004) og Daniel Dennett (Breaking the Spell). Den kombinerer naturvitenskapelig argumentasjon, særlig evolusjonsteori, med en skarpere tone som ble tydeligere etter 11. september 2001.

Hovedargumentene er at det ikke finnes empirisk grunn til å tro på Gud, at evolusjon forklarer tilsynelatende design uten en skaper, at religion fremmer fundamentalisme, vold og intoleranse, at moral kan begrunnes sekulært, og at religion ikke bør ha særstilling i offentligheten.

Motkritikken er like konkret: bevegelsen karikerer ofte religion og snakker mest om fundamentalisme, den overser religionens positive funksjoner som fellesskap, mening og etikk, og den har svak dialog med faktisk teologi — Terry Eagleton og John Haught er nevnt. Det er også viktig å skille mellom ekstern religionskritikk utenfra og intern religionskritikk innenfra, der reformbevegelser, feministisk teologi, frigjøringsteologi og religiøse minoriteter kritiserer egne institusjoner.

Slik leser du visualet

Merkene under står også i bildet.

1. 1. Fire navn, fire bøker. Bølgen har konkrete forfattere, titler og utgivelsesår du kan vise til.
2. 2. Argumentene er fire slag. Manglende evidens, skadevirkninger, moral uten Gud og religionens plass i offentligheten.
3. 3. Kritikk finnes også innenfra. Troende reformbevegelser kritiserer sine egne institusjoner ut fra tradisjonens egne verdier.

Nøkkelbegreper

• ny ateisme
• «de fire ryttere»
• memer
• ekstern religionskritikk
• intern religionskritikk
• sekulær humanisme

På prøve og muntlig

Oppgave: «Drøft kritikken mot Dawkins og den nye ateismen fra teologisk og religionsfilosofisk hold.» Svar: Nyateismens styrke er en tydelig kritikk av fundamentalisme, autoritetsmisbruk og påstander som kolliderer med vitenskap. Kritikerne mener likevel at religion framstilles for ensartet, at komplekse tradisjoner reduseres til bokstavtro fundamentalisme, og at dialogen med faktisk teologi er svak — Terry Eagleton og John Haught er sentrale innvendere. En god drøfting skiller mellom ekstern religionskritikk og intern religionskritikk, og viser at reformbevegelser, feministisk teologi og frigjøringsteologi kritiserer religionen innenfra med tradisjonens egne verdier som målestokk.

Kildegrunnlag

kilder/religionsvitenskap-og-religionskritikk.md — seksjonen «Den nye ateismen» med kjennetegn, sentrale argumenter og kritikk; modellsvarets punkt 6 om nyateisme og intern religionskritikk; kilder-ekstra/religionOgEtikkKap1.md — «Richard Dawkins (f. 1941)» og «Nyateisme – fire ryttere»