Shruti regnes som åpenbart, smriti som husket og tolkende. Men teksten folk faktisk lever med, er ikke alltid den som står øverst.
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-09-25
Shruti betyr «det som er hørt» og omfatter tekstene med høyest autoritet, tradisjonelt forstått som åpenbart eller erkjent av vise seere: Vedaene – Rigveda, Samaveda, Yajurveda og Atharvaveda – og Upanishadene, 108 filosofiske tekster der atman, Brahman, karma, samsara og moksha undersøkes. Smriti betyr «det som er husket» og omfatter autoritative tradisjoner som tolker og aktualiserer dharma i fortelling og praksis: Mahabharata, verdens lengste epos, som inneholder Bhagavadgita; Ramayana; puranaene; og lovtekster som Manusmriti.
Det tredje poenget er det som løfter et svar: tekstenes rolle varierer. En filosof kan studere Upanishadene, mens en familie først og fremst møter religion gjennom Ramayana, fortellinger om Krishna, tempelritualer og høytider. Levd religion er derfor ikke bare et spørsmål om hva de eldste tekstene sier. Vedantaskolene tolker Upanishadene, Bhagavadgita og Brahma-sutraene – og kommer til ulike svar.
Merkene under står også i bildet.
Oppgave: Gjør rede for skillet mellom shruti og smriti, og drøft hvorfor skillet ikke alene forklarer hva folk faktisk leser. Svar: Shruti er «det som er hørt» – Vedaene og Upanishadene – og har høyest teologisk autoritet. Smriti er «det som er husket» – eposene, Bhagavadgita, puranaene og lovtekstene – og tolker dharma i fortelling og praksis. I levd religion møter mange hinduer først og fremst smriti-tekstene, særlig Ramayana og Krishna-fortellingene, gjennom ritualer og høytider. Autoritet og bruk faller altså ikke sammen.
kilder/hinduismen.md – hovedsidens avsnitt 5, cheat sheetens begreper 16 og 17, og modellsvarets avsnitt 5