To klassiske modeller for et helt menneskeliv: fire legitime livsmål der dharma rammer inn de verdslige, og fire livsstadier tegnet på en aldersakse.
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-09-25
Purushartha er de fire livsmålene. Dharma er rett livsførsel – ansvar, plikt, etikk og orden – og setter rammer for de andre verdslige målene. Artha er velstand og trygghet: arbeid, ressurser, makt og økonomisk sikkerhet kan være legitime mål. Kama er glede og nytelse: kjærlighet, skjønnhet og sanselig glede har verdi innenfor ansvarlige rammer. Moksha er frigjøring fra uvitenhet, karma og samsara, det høyeste religiøse målet i mange tradisjoner. Modellen viser at hinduistisk liv ikke bare handler om askese, men også om familie og samfunn – de fire målene skal balanseres.
Ashrama er de fire livsstadiene, og de er tegnet på en aldersakse med de klassiske idealtallene: brahmacharya, student eller elev, 0–25 år; grihastha, familieforsørger, 25–50 år; vanaprastha, skogsboer eller tilbaketrukket, 50–75 år; og sannyasa, asket, fra 75 år. I praksis følger få den siste fasen, men idealet preger hindukulturen. Ordningen har ikke vært fulgt likt av alle grupper, kjønn og tradisjoner. I klassiske tekster kobles dharma både til varna og til ashrama; kombinasjonen kalles gjerne varnashrama-dharma.
Merkene under står også i bildet.
Oppgave: Gjør rede for purushartha og forklar hva modellen sier om hinduistisk menneskesyn. Svar: De fire livsmålene er dharma (rett livsførsel), artha (velstand og trygghet), kama (glede og nytelse) og moksha (frigjøring). Dharma fungerer som en etisk ramme: artha og kama er ikke i seg selv negative, men må søkes på måter som ikke ødelegger ansvar, relasjoner og orden. Modellen viser at hinduismen er livsbejaende – arbeid, familie og glede har en legitim plass ved siden av det religiøse målet.
kilder/hinduismen.md – hovedsidens avsnitt 7 og 8, cheat sheetens begrep 20, og støttesiden /religion/dharma («Dharma og de fire livsmålene», «Varna, livsstadier og moderne nyanser»)