Tilknytning beskriver hvordan barn søker beskyttelse og følelsesmessig regulering hos bestemte omsorgspersoner. Systemet blir særlig synlig når barnet er redd, sykt, slitent eller atskilt fra personen. Når barnet opplever trygghet, kan det rette oppmerksomheten mot lek, læring og utforsking.
I Psykologi 1 bør du kunne forklare teorien, beskrive hvordan tilknytning undersøkes, bruke sentrale begreper på case og drøfte påvirkning fra omsorg, temperament, kultur og senere erfaringer. Du må også vite at tilknytningsmønstre ikke er diagnoser eller uforanderlige personlighetstyper.
Dette sammendraget gir en samlet oversikt. For mer detaljert begrepstrening kan du bruke Viktige begreper om tilknytning.
Hva betyr tilknytning?
Tilknytning er et relativt varig følelsesmessig bånd med en beskyttelsesfunksjon. Barnet orienterer seg mot en eller flere omsorgspersoner når det trenger hjelp til å håndtere fare eller ubehag. Tilknytning er derfor mer spesifikt enn generell kjærlighet eller det å trives sammen.
Tilknytningsatferd kan være gråt, smil, blikk, å følge etter, rekke ut armene eller søke fysisk kontakt. Atferden endrer seg med alder og utvikling. En ungdom kan søke trygghet gjennom samtale eller melding framfor å klamre seg fysisk.
Det sentrale er funksjonen: Personen brukes for å gjenopprette en opplevelse av trygghet.