En pleieplan er et arbeidsverktøy som hjelper helsearbeidere å gi trygg, systematisk og individuelt tilpasset hjelp. I VG2 helsearbeiderfag møter du pleieplan både i programfag, praksis og eksamensforberedelse, fordi den viser hvordan du tenker som en fagperson: Du observerer, kartlegger behov, setter mål, velger tiltak, gjennomfører tiltakene og vurderer om hjelpen virker. Her får du et konkret eksempel på hvordan en pleieplan kan bygges opp, med forklaring av hvorfor de ulike delene er viktige.
I en god pleieplan handler det ikke bare om å fylle ut et skjema. Det handler om å se hele mennesket. En bruker eller pasient kan ha behov for hjelp med personlig hygiene, ernæring, aktivitet, søvn, trygghet, sosial kontakt, medisinrutiner, psykisk helse eller mestring i hverdagen. Helsearbeideren må derfor koble fagkunnskap, etikk, kommunikasjon, observasjon og lovverk. Når du forstår pleieplan som en arbeidsmåte, blir det lettere å skrive gode svar i helsearbeiderfag og å forklare hva du ville gjort i en realistisk situasjon.
Du kan også repetere sammenhenger i /ressursbank/artikler/helsefremmende-arbeid, /ressursbank/artikler/kommunikasjon-i-helsearbeiderfag og /ressursbank/artikler/yrkesutovelse-helsearbeiderfag.
Case: Kari trenger støtte etter funksjonsfall
Kari er 82 år og bor på sykehjem. Hun har tidligere vært sosial og deltatt i trimgruppe, men de siste ukene har hun vært mer på rommet. Personalet observerer at hun spiser mindre, drikker lite og virker ustø når hun går til badet. Hun sier: «Jeg orker ikke så mye lenger.» Hun ønsker å klare mest mulig selv, men blir fort sliten.
Denne casen kan gi flere pleiebehov. Vi kan velge tre hovedområder: ernæring og væske, aktivitet og fallforebygging, samt psykososial støtte. En god pleieplan bør ikke bare liste tiltak, men vise sammenheng mellom observasjon, mål og evaluering.
Eksempel på pleieplan
Forklaring av valgene
Kartleggingen bygger på konkrete observasjoner. Det er viktig fordi tiltakene må ha faglig grunnlag. Hvis vi bare skriver «Kari er dårlig», blir det uklart. Ved å skrive at hun spiser mindre, drikker lite og er ustø, viser vi hva problemet faktisk består av. Ressursene er også viktige. Kari ønsker å klare mest mulig selv, og dette bør brukes aktivt i planen. Tiltakene må derfor ikke gjøre henne unødvendig passiv.
Målet om mat og drikke må evalueres konkret. Personalet kan registrere hvor mye hun spiser og drikker, observere munnslimhinner, allmenntilstand og eventuelle tegn på svimmelhet. Ved bekymring skal ansvarlig sykepleier kontaktes. Helsefagarbeideren skal ikke stille medisinske diagnoser, men skal observere, dokumentere og varsle.