Naturalismen er en litterær retning som gjør litteraturen mer undersøkende, mer samfunnskritisk og ofte mer ubehagelig enn mange elever først forventer. I stedet for å lage fortellinger der mennesket fritt velger sin egen skjebne, viser naturalistiske tekster hvordan arv, miljø, fattigdom, kjønn, klasse, sykdom og sosiale strukturer kan styre livet. Derfor passer naturalismen svært godt når du skal arbeide med litteraturhistorie i norsk på VGS: perioden kobler tekst, samfunn, vitenskap, menneskesyn og språk på en tydelig måte.
For å forstå naturalismen må du ikke bare pugge årstall og forfatternavn. Du må kunne forklare hva slags menneskesyn retningen bygger på, hvilke temaer tekstene undersøker, og hvordan virkemidler som miljøskildring, kontraster, detaljrikdom, replikkbruk og determinisme skaper mening. Naturalismen viser ofte mennesker som er presset inn i trange livsrom. De kan ønske å velge annerledes, men valgmulighetene er begrenset. Denne spenningen mellom individ og samfunn er kjernen i mange naturalistiske tekster.
Kort forklart: hva kjennetegner naturalismen?
Naturalismen forbindes særlig med siste del av 1800-tallet. Retningen vokser ut av realismen, men går ofte et steg lenger. Realismen ville vise samfunnet slik det var og kritisere urettferdighet. Naturalismen ville undersøke mennesket nesten som et vitenskapelig fenomen. Mennesket blir ofte skildret som formet av krefter det ikke fullt ut kontrollerer: arv, miljø, økonomi, sosial bakgrunn, kjønn og kropp. Derfor møter vi gjerne personer som kjemper mot omstendigheter som er større enn dem selv.