Det er ofte lettere å forstå avslutninger når du ser hvordan de fungerer i konkrete tekster. En god avslutning samler hovedpoengene, svarer på problemstillingen og viser hva leseren bør sitte igjen med. Den skal ikke introdusere et helt nytt tema, og den bør heller ikke kopiere innledningen ord for ord. I denne artikkelen får du eksempler fra flere sjangre i norskfaget, forklaringer på hva de enkelte setningene gjør, og en metode du kan bruke når du reviderer din egen tekst.
Før du arbeider med modellene, kan du lese hva en avslutning er og avslutning forklart enkelt. Da blir det lettere å se forskjellen mellom en oppsummering, et svar og en større avsluttende vurdering.
Hva kjennetegner en god avslutning?
En god avslutning gjør tre ting. Først samler den resultatet av hoveddelen. Deretter viser den hvordan resultatet svarer på oppgaven eller problemstillingen. Til slutt skaper den en tydelig sluttvirkning. I en fagartikkel kan sluttvirkningen være en nyansert konklusjon. I en analyse kan den være en samlet tolkning. I et debattinnlegg kan den være en oppfordring eller en tydelig konsekvens av argumentasjonen.
Avslutningen bør bygge på materiale som allerede er behandlet. Du kan formulere innsikten på et høyere nivå, men du bør ikke plutselig trekke inn en ny kilde, et nytt virkemiddel eller et nytt motargument som hoveddelen ikke har forklart. En enkel kontroll er å spørre: Kan hver viktig påstand i avslutningen spores tilbake til et avsnitt i hoveddelen? Hvis svaret er ja, er sammenhengen som regel god.