Substantiv er navn på ting, personer, steder og begreper: en bok, ei jente, et hus, en tanke. Substantivet bøyes i tall og form, og hvert substantiv har et grammatisk kjønn som avgjør hvordan det bøyes. Her får du hele systemet med tabeller, eksempler og de feilene som går igjen.
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-09-03
Et substantiv er et ord som navngir noe: en person, et dyr, en ting, et sted eller et begrep. Du kjenner det igjen på at du kan sette en, ei eller et foran det.
Konkrete substantiv er ting du kan ta på: bord, hund, hus. Abstrakte substantiv er ting du ikke kan ta på: kjærlighet, frihet, tanke. Begge bøyes likt. Egennavn er navn på bestemte personer eller steder og skrives med stor forbokstav.
Hvert substantiv har ett grammatisk kjønn: hankjønn (en bil, en gutt), hunkjønn (ei jente, ei bok) eller intetkjønn (et hus, et barn).
Kjønnet er ikke logisk og kan ikke regnes ut — det må læres sammen med ordet. På bokmål kan alle hunkjønnsord også bøyes som hankjønn: ei bok/boka eller en bok/boken. Begge er riktig, men vær konsekvent i én tekst.
Hankjønn: en bil – bilen – biler – bilene. Hunkjønn: ei bok – boka – bøker – bøkene. Intetkjønn: et hus – huset – hus – husene.
Legg merke til intetkjønn: enstavelses intetkjønnsord får ingen ending i ubestemt flertall. Det heter «mange hus», ikke «mange huser». Det samme gjelder barn, år, fjell og glass. Noen substantiv har omlyd i flertall: bok → bøker, mann → menn, fot → føtter.
Ubestemt form brukes når du nevner noe for første gang: «Jeg leste en bok.» Bestemt form brukes når leseren vet hvilken du mener: «Jeg leste boka du ga meg.»
Norsk har etterhengt bestemt artikkel — den henger bak på ordet, i stedet for foran slik som engelsk «the». Kommer det et adjektiv foran, får du dobbel bestemmelse: «den store boka», ikke «store boka». Både den og -a må med.
Norsk setter sammen ord til ett ord der engelsk ofte skiller dem: barnehage, togstasjon, kaffekopp. Det siste leddet bestemmer kjønnet og betydningen. En barnehage er en hage, ikke et barn.
Særskriving er en av de vanligste skrivefeilene i norsk, og den endrer betydningen: «en lammekotelett» er mat, «en lamme kotelett» er en kotelett som er lam.
«mange huser» skal være «mange hus». «store boka» skal være «den store boka» — dobbel bestemmelse. Særskriving som «lamme kotelett» endrer betydningen. Og hold deg til enten «boka» eller «boken» gjennom hele teksten.
Du bør kunne finne substantivene i en tekst, oppgi kjønn, og bøye dem i alle fire formene. På norskprøven er dobbel bestemmelse og riktig flertall det som oftest trekker ned. På VGS er sammensetning og særskriving det sensor legger merke til.
Et substantiv er et ord som navngir en person, et dyr, en ting, et sted eller et begrep. Du kjenner det igjen på at du kan sette en, ei eller et foran det: en bil, ei bok, et hus.
Hankjønn (en bil), hunkjønn (ei bok) og intetkjønn (et hus). Kjønnet er ikke logisk og må læres sammen med ordet. På bokmål kan hunkjønnsord også bøyes som hankjønn.
I fire former: en bil – bilen – biler – bilene. Ei bok – boka – bøker – bøkene. Et hus – huset – hus – husene.
Fordi enstavelses intetkjønnsord ikke får ending i ubestemt flertall. Det samme gjelder barn, år, fjell og glass.
Når et adjektiv står foran et substantiv i bestemt form, må både den foranstilte artikkelen og endingen med: «den store boka», ikke «store boka».