Verb er ord som forteller hva noen gjør eller hva som skjer: å løpe, å tenke, å regne. Verbet er den viktigste ordklassen i norsk, fordi hver setning må ha et verb for å være en setning. Her får du alle verbtidene, forskjellen på sterke og svake verb, modale verb og de vanligste feilene – med bøyningstabeller du kan slå opp i.
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-09-03
Et verb er et ord som beskriver en handling, en tilstand eller en hendelse. Du kjenner det igjen på at du kan sette å foran det: å spise, å sove, å være.
Verbet er det eneste ordet en norsk setning ikke kan klare seg uten. «Jeg løper» er en setning. «Jeg rask» er det ikke. Test: kan du sette ordet inn i «Jeg vil ___», er det sannsynligvis et verb i infinitiv.
Verbet bøyes i tid. Med verbet å lese: infinitiv å lese (grunnformen), presens leser (skjer nå), preteritum leste (skjedde og er ferdig), perfektum har lest (har skjedd, med virkning nå), futurum skal lese (skal skje).
Norsk har ingen egen futurumsform slik engelsk har. Vi bruker skal, vil eller kommer til å pluss infinitiv.
Svake verb får en ending i preteritum og deles i fire grupper: gruppe 1 med -et (å kaste, kastet, har kastet), gruppe 2 med -te (å lese, leste, har lest), gruppe 3 med -de (å leve, levde, har levd) og gruppe 4 med -dde (å bo, bodde, har bodd).
Sterke verb får ingen ending, men bytter vokal i stammen: å drikke, drakk, har drukket. Å synge, sang, har sunget. Å skrive, skrev, har skrevet. Sterke verb må pugges, men de vanligste følger mønstre som i–a–u og i–e–e.
Modale verb sier noe om hvordan handlingen er ment. De seks vanligste er kan (evne), vil (ønske), skal (plan), må (nødvendighet), bør (anbefaling) og få (tillatelse).
Modale verb tar infinitiv uten å etter seg. Det heter «jeg kan svømme», ikke «jeg kan å svømme». Dette er en av de aller vanligste feilene for dem som lærer norsk.
Norsk har V2-ordstilling: det bøyde verbet står alltid som ledd nummer to i en helsetning. «Jeg leser boka nå», men «Nå leser jeg boka» — ikke «Nå jeg leser». Starter setningen med noe annet enn subjektet, bytter subjektet og verbet plass. Dette er den mest utbredte feilen på norskprøven.
«Jeg kan å svømme» skal være «jeg kan svømme» — modalverb tar infinitiv uten å. «Nå jeg går» skal være «nå går jeg» — V2-regelen. «Jeg har gikk» skal være «jeg har gått» — perfektum bruker partisipp, ikke preteritum. «Jeg blir å gjøre det» er talemål; på skriftlig heter det «jeg skal gjøre det».
Du bør kunne kjenne igjen et verb i en tekst, bøye det i alle fem tidene, si om det er sterkt eller svakt, og bruke riktig ordstilling. På norskprøven er V2-regelen og riktig bruk av perfektum det som oftest trekker ned.
Et verb er et ord som beskriver en handling, tilstand eller hendelse, for eksempel å løpe, å være eller å tenke. Du kjenner det igjen på at du kan sette «å» foran grunnformen. Hver norsk setning må ha et verb.
Infinitiv (å lese), presens (leser), preteritum (leste), perfektum (har lest) og futurum (skal lese). Norsk har ingen egen futurumsform, men bruker skal, vil eller kommer til å pluss infinitiv.
Svake verb får en ending i preteritum (kastet, leste, levde, bodde) og deles i fire grupper. Sterke verb får ingen ending, men bytter vokal i stammen: drikke – drakk – drukket.
Kan, vil, skal, må, bør og få. De sier noe om hvordan handlingen er ment. Modale verb tar infinitiv uten å: «jeg kan svømme», ikke «jeg kan å svømme».
Det bøyde verbet står alltid som ledd nummer to i en helsetning. Begynner setningen med noe annet enn subjektet, bytter subjektet og verbet plass: «Nå leser jeg», ikke «Nå jeg leser».