Når mange mennesker bor tett sammen i et borettslag eller et sameie, er de avhengige av å dele både fasiliteter og ansvar. Et felles vaskeri er et godt eksempel. Maskinene tilhører alle og ingen, og nettopp derfor hviler systemet på at hver enkelt rydder etter seg og respekterer tidene som er reservert. Dessuten…
Når mange mennesker bor tett sammen i et borettslag eller et sameie, er de avhengige av å dele både fasiliteter og ansvar. Et felles vaskeri er et godt eksempel. Maskinene tilhører alle og ingen, og nettopp derfor hviler systemet på at hver enkelt rydder etter seg og respekterer tidene som er reservert. Dessuten forventes det at man tar hensyn til naboene, for eksempel ved ikke å vaske sent på kvelden.
Mye av dette står ikke i noen kontrakt. Det er snakk om uskrevne regler som beboerne lærer over tid, og som bygger på en felles forståelse av hva som er greit. Selv om ingen kontrollerer at reglene følges, fungerer ordningen så lenge folk er villige til å ta hensyn til hverandre. Tillit er altså like viktig som faste rutiner.
Dugnaden er kanskje det tydeligste uttrykket for denne tankegangen. Et par ganger i året møtes beboerne for å gjøre felles arbeid, og oppgavene fordeles etter hva folk kan og orker. Selv om deltakelsen er frivillig, er det en sterk sosial forventning om å stille opp. Den som aldri møter, blir ikke straffet, men kan likevel oppleve at fellesskapet føles litt fjernere.
Samtidig er dugnaden mer enn arbeid. Den er en sosial tradisjon der naboer som ellers bare hilser i trappa, får anledning til å bli bedre kjent. Kaffepausen og den felles innsatsen skaper en følelse av tilhørighet. Dessuten sparer borettslaget penger ved at beboerne gjør jobben selv. På den måten knytter dugnaden sammen det praktiske og det sosiale, og den minner oss om at et godt bomiljø er noe vi skaper i fellesskap.