Familieliv i Norge er formet av et samfunn som over tid har bygget sterke forventninger om likestilling, selvstendighet og balanse mellom arbeid og hjem. For mange som kommer fra andre tradisjoner, kan dette virke både frigjørende og uvant på samme tid, og overgangen tar gjerne tid. Der storfamilien noen steder…
Familieliv i Norge er formet av et samfunn som over tid har bygget sterke forventninger om likestilling, selvstendighet og balanse mellom arbeid og hjem. For mange som kommer fra andre tradisjoner, kan dette virke både frigjørende og uvant på samme tid, og overgangen tar gjerne tid. Der storfamilien noen steder utgjør selve navet i hverdagen, hviler ansvaret her oftere på to foreldre som alene skal kombinere full jobb med omsorg, husarbeid og oppfølging av barna.
Nettopp denne kombinasjonen forklarer hvorfor samarbeid blir så sentralt i den norske familiemodellen. Når begge foreldrene deltar likt, både i det praktiske og i det følelsesmessige, fordeles belastningen, og barna vokser opp med to tilstedeværende omsorgspersoner. Fedres aktive rolle, blant annet gjennom lang permisjon, regnes i dag som en selvfølge snarere enn et unntak verdt å nevne. Samtidig bør man være forsiktig med å fremstille dette som én bestemt mal som passer alle, ettersom familier organiserer livene sine svært ulikt. Noen har nær slekt rundt seg, andre står mer alene, og økonomiske og kulturelle forhold spiller alltid inn på hvordan hverdagen ser ut.
Det som likevel går igjen på tvers av ulikhetene, er at trygghet og forutsigbarhet veier tungt for barns trivsel og utvikling. Felles rutiner, tid til samvær og åpen kommunikasjon betyr ofte langt mer for et barn enn hvordan familien ellers er satt sammen. For den som ønsker å forstå rettigheter, støtteordninger eller foreldrerollen bedre, finnes det nøytral og pålitelig informasjon på offentlige nettsider som helsenorge.no og nav.no, framfor i tilfeldige og ofte motstridende råd fra omgivelsene.