Platon og Aristoteles: to klassiske menneskesyn

Hva viser visualet?

Platon (427–347 f.Kr.) er den klassiske dualisten. Mennesket er egentlig en udødelig sjel som midlertidig er fanget i en forgjengelig kropp – «kroppen er sjelens fengsel». Sann kunnskap kommer ikke gjennom sansene, men er noe sjelen erindrer fra ideenes fullkomne verden. Sjelen har tre deler – fornuft, vilje og begjær – og det gode liv er at fornuften styrer. Modellsvaret peker samtidig på problemet: er kropp og sjel så forskjellige, hvordan virker de da sammen?

Aristoteles (384–322 f.Kr.) snudde mye av dette. For ham er sjelen kroppens form og livsprinsipp, ikke en egen ting som kan flytte inn og ut – det perspektivet kalles hylomorfisme. Mennesket defineres ved fornuften, «det fornuftige dyret», og utvikler seg gjennom vaner, fellesskap og praktisk klokskap. Det er også et samfunnsvesen, zoon politikon, som bare kan blomstre sammen med andre. Nøkkelpoenget kilden løfter fram: Platon ser oppover mot en åndelig virkelighet, Aristoteles nedover mot den konkrete verden.

Slik leser du visualet

Merkene under står også i bildet.

1. 1. Skillet ligger i kropp–sjel. Er sjelen en egen ting som bor i kroppen, eller er den kroppens form og livsprinsipp?
2. 2. Kunnskapssynet følger av det. Den ene lar sjelen erindre fra ideenes verden, den andre lar mennesket øve seg fram gjennom vaner.
3. 3. Og det gode liv følger igjen. Indre orden der fornuften styrer begjæret, mot et liv som bare kan blomstre i fellesskap med andre.

Nøkkelbegreper

• dualisme
• hylomorfisme
• ideenes verden
• zoon politikon
• praktisk klokskap
• sjelens tre deler

På prøve og muntlig

Oppgave: Sammenlign menneskesynet til Platon og Aristoteles langs aksen kropp og sjel, og vis hvilke følger de to synene får. Svar: Platon er dualist: mennesket er egentlig en udødelig sjel som midlertidig er fanget i en forgjengelig kropp. Derfor blir sann kunnskap erindring fra ideenes verden, og det gode liv blir at fornuften styrer vilje og begjær. Aristoteles avviser at sjelen er en separat ting: sjelen er kroppens form og livsprinsipp. Derfor får kroppen, vanene og fellesskapet større betydning, og mennesket beskrives som et fornufts- og samfunnsvesen (zoon politikon). Platons syn gir en sterk begrunnelse for at mennesket er mer enn kroppen, men skaper problemet med hvordan to så ulike ting kan virke sammen.

Kildegrunnlag

kilder/filosofi-og-menneskesyn.md — kapittelsiden, avsnittet «Antikkens menneskesyn: Platon og Aristoteles», og modellsvaret «Platon og Aristoteles: to klassiske modeller»