Netthinnebildet er flatt. Figuren viser de monokulære dybdesignalene tegnet i én perspektivscene, og de binokulære som synsvinkler mot en nær og en fjern gjenstand.
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-09-25
Bildet på netthinnen er todimensjonalt, men vi opplever rom. Dybde er derfor noe hjernen slutter seg til fra en rekke dybdesignal. De monokulære signalene virker med ett øye: lineærperspektiv, der parallelle kanter møtes i et forsvinningspunkt; teksturgradient, der mønsteret blir finere og tettere med avstanden; relativ størrelse, der like store gjenstander gir mindre bilde jo lenger unna de er; mellomliggende hindring, der det som dekker noe annet, oppfattes som nærmere; samt lys og skygge og bevegelsesparallakse.
De binokulære signalene krever to øyne. Retinal disparitet er at hvert øye ser gjenstanden fra sin egen vinkel, og forskjellen mellom de to bildene gir dybde. Konvergens er at øynene dreies inn mot nære gjenstander, slik at synsvinkelen er stor nær og liten langt borte. Dybdepersepsjon er på plass svært tidlig: i den visuelle klippen-studien til Gibson og Walk (1960) unngikk spedbarn som kryper, overflater som så dype ut.
Merkene under står også i bildet.
Forklar forskjellen på monokulære og binokulære dybdesignal, med eksempler. Svar: Monokulære dybdesignal virker med ett øye. Lineærperspektiv, teksturgradient, relativ størrelse, mellomliggende hindring, lys og skygge og bevegelsesparallakse gir alle informasjon om avstand fra ett enkelt bilde. Binokulære signal krever to øyne: retinal disparitet er forskjellen mellom bildene fra de to øynene, og konvergens er at øynene dreies innover mot nære gjenstander. Gibson og Walk (1960) viste med den visuelle klippen at spedbarn som kryper, unngår overflater som ser dype ut, noe som tyder på at dybdepersepsjon er på plass svært tidlig.
kilder-ekstra/psykologi2Kap6.md — punkt 2.3 «Dybdepersepsjon»