IR-spektroskopi er ein metode i organisk analyse der ein undersøker korleis molekyl absorberer infraraud stråling. I Kjemi 2 bruker du metoden for å finne spor etter funksjonelle grupper, til dømes O-H, N-H, C=O, C-H og C=C. Poenget er ikkje å pugge alle tal i ei tabell, men å forstå kvifor bestemte bindingar gir bestemte utslag i eit spekter, og korleis du kan bruke informasjonen saman med strukturformlar, reaksjonar og andre analysemetodar.
For elevar på VG3 er IR ofte eit vendepunkt i organisk kjemi. Før dette har du gjerne lært om alkoholar, karboksylsyrer, estere, aminar, aldehyd, keton og andre stoffklasser. I IR må du bruke desse kunnskapane praktisk: Du får eit spekter, ser etter karakteristiske band og forklarer kva bandet seier om molekylet. Dermed handlar temaet både om kjemisk språk, kritisk tolking og presis argumentasjon. Dette passar godt med LK20, der du skal kunne utforske, tolke og bruke kjemiske modellar og data, ikkje berre gjengi definisjonar.
Hvorfor gjør mange feil i IR?
IR verkar først enkelt: finn eit band, slå opp i ein tabell og skriv kva funksjonell gruppe stoffet har. I praksis er metoden meir krevjande. Eit spekter inneheld mange band, nokre er sterke, nokre er svake, og fleire funksjonelle grupper kan ha signal i overlappande område. Feila kjem ofte når elevar behandlar tabellen som ein fasit i staden for eit verktøy.