Hvorfor gjør elever feil med indikator?
Indikator virker enkelt fordi det er synlig: en løsning skifter farge. Likevel er dette et av temaene der mange mister poeng i Kjemi 2. Grunnen er at fargeobservasjonen må kobles til pH, likevekt, titrerkurve, ekvivalenspunkt og feilkilder. Hvis du bare skriver at indikatoren skifter farge når løsningen er ferdig, blir forklaringen for upresis. Sensor vil se at du vet hva som skjer kjemisk, og hvordan observasjonen brukes i beregning eller vurdering.
Den vanligste feilen er å gjøre indikator til en fasit i stedet for et hjelpemiddel. En indikator viser et endepunkt, ikke nødvendigvis det eksakte ekvivalenspunktet. Den er nyttig når omslagsområdet ligger i den bratte delen av titrerkurven. Den er mindre nyttig når pH-endringen er svak eller når omslagsområdet ligger feil. Denne forskjellen er avgjørende i praktiske oppgaver og i muntlig-praktiske forklaringer.
Feil 1: å blande endepunkt og ekvivalenspunkt
I en titrering er målet ofte å finne stoffmengde eller konsentrasjon ved hjelp av en reaksjon mellom syre og base. Indikatoren brukes til å se endepunktet, altså punktet der fargen skifter tydelig nok til at vi stopper titreringen. Ekvivalenspunktet er derimot det teoretiske punktet der stoffmengdene har reagert i riktig forhold etter reaksjonslikningen. Endepunkt og ekvivalenspunkt bør ligge så nær hverandre som mulig, men de er ikke det samme.