Identitet er et tema der dagligspråk og fagbegreper lett glir sammen. Elever skriver ofte at en person «finner sin ekte identitet», at identiteten bestemmes av barndommen, eller at lav selvfølelse og identitetskrise er det samme. Slike formuleringer kan virke forståelige, men de blir for enkle i Psykologi 1.
En god fagtekst viser at identitet er både personlig og sosial, relativt stabil og i endring. Den skiller identitet fra personlighet, selvoppfatning, selvfølelse og roller. Den bruker teorier som Erikson og Marcia som perspektiver, ikke som skjemaer som plasserer alle mennesker i faste bokser.
Denne feilguiden viser hvordan vanlige misforståelser kan rettes. Bruk den sammen med Viktige begreper om identitet.
Feil 1: Å framstille identitet som en skjult, ekte kjerne
Det er vanlig å skrive at ungdom må «finne den de egentlig er». Formuleringen antyder at en ferdig identitet ligger skjult og bare venter på å bli oppdaget. Psykologisk er det mer presist å beskrive identitet som noe som utvikles, tolkes og forhandles.
Mennesker har kontinuitet, men erfaringer og relasjoner endrer selvforståelsen. Valg av utdanning, venner eller verdier er både utforsking og konstruksjon.
Bedre formulering: «Identitet utvikles gjennom samspill mellom erfaringer, egne valg, tilbakemeldinger og kulturelle rammer. Personen søker sammenheng, men kan revidere forståelsen av seg selv.»