Massespektrometri hører til organisk analyse, men den må ikke blandes sammen med IR, NMR, kromatografi eller vanlig støkiometri. Alle metodene kan brukes til å finne ut mer om et stoff, men de svarer på ulike spørsmål. Massespektrometri handler først og fremst om masse, ioner, fragmentering og isotopmønstre. IR handler om bindinger og funksjonelle grupper. NMR handler om atomkjerner i ulike kjemiske miljøer. Kromatografi handler om separasjon. Når du forstår forskjellene, blir det lettere å velge riktig metode i et prøvesvar og å kombinere data på en ryddig måte.
Hva skiller massespektrometri fra andre metoder?
Massespektrometri er en analysemetode der molekyler først gjøres om til ioner, og deretter sorteres etter masse i forhold til ladning. Resultatet vises som et massespektrum. For en elev i Kjemi 2 er målet sjelden å kunne beskrive hele instrumentet teknisk, men å kunne lese informasjonen i spekteret: Hva kan molekylmassen være? Hvilke fragmenter finnes? Stemmer mønsteret med formelen, funksjonelle grupper og de andre analysene du har? Dette er grunnen til at massespektrometri er plassert naturlig sammen med IR og NMR i organisk analyse.
Et massespektrum består vanligvis av topper. Hver topp har en m/z-verdi på x-aksen og en relativ intensitet på y-aksen. m/z betyr masse delt på ladning. I mange skoleoppgaver antar vi at ladningen er +1, slik at m/z ofte kan tolkes omtrent som massen til ionet. Det gjør spekteret mer tilgjengelig: en topp ved m/z 44 kan for eksempel skyldes et ion eller fragment med masse 44 u, men du må alltid tolke det i sammenheng med resten av spekteret.