Hva er et menneske? Dette kapittelet utforsker hvordan filosofer fra antikken til i dag har svart – fra Platons todelte menneske og Aristoteles' fornuftsvesen, via det kristne menneskesynet, til opplysningstidens frie individ og naturvitenskapens biologiske menneske. Underveis møter du de store spørsmålene om sjel…
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-09-15
Filosofi betyr «kjærlighet til visdom» og er den systematiske, kritiske tenkningen om de mest grunnleggende spørsmålene: Hva er virkelig? Hva kan jeg vite? Hva er godt? Og ikke minst: Hva er et menneske? Filosofien svarer ikke med tro eller eksperiment, men med argumenter du kan etterprøve.
Et menneskesyn er et grunnsyn på hva mennesket er. Bak nesten enhver religion, ideologi og etisk teori ligger det et menneskesyn. Vi kan beskrive ulike menneskesyn ved å spørre langs noen akser:
Platon (427–347 f.Kr.) er den klassiske dualisten. Mennesket er egentlig en udødelig sjel som midlertidig er fanget i en forgjengelig kropp – «kroppen er sjelens fengsel». Sann kunnskap er ikke noe vi lærer gjennom sansene, men noe sjelen erindrer fra ideenes fullkomne verden. Sjelen har tre deler – fornuft, vilje og begjær – og det gode liv er at fornuften styrer.
Eleven hans Aristoteles (384–322 f.Kr.) snudde mye av dette. For ham er sjel og kropp en enhet: sjelen er kroppens «form» eller livsprinsipp, ikke en egen ting som kan flytte inn og ut. Mennesket defineres ved fornuften – det er «det fornuftige dyret» – og ved at det er et samfunnsvesen (zoon politikon) som bare kan blomstre i fellesskap med andre.
💡 Nøkkelpoeng: Platon ser oppover mot en åndelig virkelighet; Aristoteles ser nedover mot den konkrete verden. Denne spenningen mellom det åndelige og det jordiske går igjen i hele filosofihistorien.Det kristne menneskesynet (som har preget Norge sterkt) bygger på noen kjernetanker. Mennesket er skapt i Guds bilde (imago Dei) og har derfor en unik, ukrenkelig verdi. Det er en enhet av kropp og sjel, men har en evig bestemmelse hos Gud. Samtidig er mennesket preget av synd – det gjør det gode det vil unngå og svikter det det burde – og er avhengig av Guds nåde.
De andre abrahamittiske religionene deler mye: i islam og jødedommen er mennesket Guds skapning med ansvar og verdighet, men uten arvesynd. Hinduisme og buddhisme tegner et annet bilde: mennesket er bundet i en syklus av gjenfødsler (samsara), og målet er frigjøring (moksha/nirvana).
Felles for de religiøse menneskesynene er at menneskets verdi og mening kommer utenfra – fra Gud, dharma eller en kosmisk orden – ikke fra mennesket selv alene. Det er nettopp dette punktet de sekulære menneskesynene utfordrer.
Med René Descartes (1596–1650) starter den moderne filosofien i tvilen. Han søker et helt sikkert utgangspunkt og finner det i bevisstheten selv: «Jeg tenker, altså er jeg.» Descartes er dualist – den tenkende sjelen og den utstrakte kroppen er to helt ulike substanser. Han er også rasjonalist: fornuften er den sikreste kilden til kunnskap.
John Locke (1632–1704) representerer det motsatte, empirismen: sinnet er ved fødselen et ubeskrevet blad (tabula rasa), og all kunnskap kommer fra erfaring. Dermed blir mennesket mer formet av omgivelsene enn av medfødte ideer – en tanke som har preget pedagogikk og politikk siden.
Opplysningstiden løftet fram det frie, fornuftige individet som kan tenke selv, og som har rettigheter i kraft av å være menneske. Men på 1800-tallet kom en utfordring: Charles Darwin (1809–1882) viste at mennesket er et resultat av evolusjon – en del av naturen, i slekt med dyrene. Det naturvitenskapelige menneskesynet ser mennesket som en høyt utviklet biologisk organisme, ofte uten egen sjelssubstans (materialisme).
⚠️ Til drøfting: Hvis mennesket «bare» er biologi, hvor kommer da menneskeverdet fra? Dette er en av de viktigste spenningene mellom et religiøst og et naturalistisk menneskesyn.Et av filosofiens vanskeligste spørsmål er om vi har fri vilje. Determinismen hevder at alt som skjer – også våre valg – er bestemt av tidligere årsaker (gener, oppvekst, hjernekjemi). Hvis det stemmer, kan vi da egentlig holdes ansvarlige for det vi gjør? Mange filosofer forsvarer en mellomposisjon (kompatibilisme): vi er frie så lenge vi handler ut fra egne ønsker, selv om disse har årsaker.
Eksistensialismen tar friheten på alvor som ingen andre. Jean-Paul Sartre (1905–1980) hevder at for mennesket går «eksistensen forut for essensen»: vi er ikke født med en ferdig natur eller mening, men «dømt til frihet» – vi skaper oss selv gjennom valgene våre og bærer det fulle ansvaret. (Dette utdypes i kapittelet om eksistensialisme.)
Til slutt: tanken om menneskeverd. Uansett menneskesyn står de fleste igjen med en overbevisning om at hvert menneske har en ukrenkelig verdi. For det religiøse mennesket bunner den i Gud; for Kant i fornuften og evnen til moralsk selvbestemmelse; for humanisten i mennesket selv. Menneskeverdet er det felles fundamentet under menneskerettighetene – men begrunnelsen er det dyp uenighet om.
🎤 Slik vurderer sensor| Tenker/tradisjon | Menneskesyn |
|---|---|
| Platon | Dualisme: udødelig sjel i forgjengelig kropp |
| Aristoteles | Fornufts- og samfunnsvesen; kropp og sjel en enhet |
| Kristendommen | Skapt i Guds bilde; verdi og mening fra Gud |
| Descartes | Dualisme og rasjonalisme: «jeg tenker, altså er jeg» |
| Darwin/naturalismen | Mennesket som del av naturen; materialisme |
| Sartre | Eksistensen går forut for essensen; vi skaper oss selv |
Repeter og øv