Mange mennesker hører ordet DPS lenge før de egentlig forstår hva det betyr. Kanskje nevnes det raskt av fastlegen under en konsultasjon. Kanskje dukker det opp i en sykmelding, i en bekymret samtale mellom familiemedlemmer eller i en melding fra NAV.

For noen forbindes ordet med håp. For andre med skam, frykt eller usikkerhet. Det er ikke så rart. Psykisk helsevern er vanskeligere å forstå enn mange andre deler av helsevesenet, nettopp fordi psykiske plager sjelden er helt synlige utenfra.

Et brukket bein kan sees på røntgen. En infeksjon kan måles i blodprøver. Men angst, depresjon, traumer, tvangstanker eller utmattelse viser seg ofte mer indirekte. De merkes i søvnløse netter, i kroppen som ikke roer seg, i relasjoner som blir vanskeligere, i arbeidsevnen som gradvis svikter, eller i følelsen av at noe inni livet har blitt tyngre å bære.

Hva DPS er

DPS står for distriktspsykiatrisk senter. Dette er spesialisthelsetjenestens tilbud for mennesker som trenger psykisk helsehjelp utover det fastlegen eller kommunen alene kan gi. DPS finnes flere steder i Norge og fungerer som en mellomdel mellom kommunale tjenester og psykiatriske sykehusavdelinger.

Mange pasienter får behandling poliklinisk, noe som betyr at de møter til samtaler eller behandling og deretter drar hjem igjen. Andre kan få dagbehandling eller innleggelse dersom situasjonen er mer alvorlig.

Det viktigste å forstå er kanskje dette: DPS er ikke bare for mennesker i akutt krise. Mange som henvises, fungerer fortsatt på flere områder i livet. De går kanskje på jobb enkelte dager, lager middag til barna eller forsøker å opprettholde rutiner. Samtidig bruker de enorme krefter på å holde seg oppe.

Nettopp derfor kan psykiske lidelser være vanskelige å oppdage utenfra. En person kan smile i samtaler og likevel være dypt deprimert. En annen kan virke effektiv og kontrollert samtidig som angsten styrer store deler av hverdagen. Psykiske plager handler derfor ikke bare om synlig sammenbrudd. Ofte handler de om langvarig belastning som gradvis gjør livet mindre levelig.

Mer enn bare diagnoser

Mange tror at DPS først og fremst handler om diagnoser. Diagnoser er viktige fordi de kan hjelpe helsepersonell å forstå symptomer og velge behandling. Men dersom man bare ser DPS som et sted der mennesker får merkelapper, blir forståelsen for snever.

På sitt beste forsøker DPS også å forstå hvordan psykiske plager henger sammen med livshistorie, relasjoner, belastninger, personlighet, kropp, søvn, arbeid, skam, traumer og følelsen av mening. Derfor opplever mange at de første samtalene ikke bare handler om symptomer, men om hele livssituasjonen.

Henvisning og ventetid

Hvordan kommer man inn på DPS. Vanligvis skjer dette gjennom henvisning fra fastlege. Noen ganger henviser psykolog, legevakt eller andre deler av helsevesenet. Henvisningen beskriver symptomer, funksjon, tidligere behandling og hvorfor spesialisthelsetjeneste vurderes nødvendig. Deretter vurderer DPS om personen har rett til behandling.

Mange opplever ventetiden som vanskelig. Det kan føles sårbart å endelig be om hjelp og deretter måtte vente. Samtidig forsøker systemet å prioritere dem som har størst behov og mest alvorlige tilstander. Dette betyr ikke at lettere plager er uviktige. Men spesialisthelsetjenesten er ment for situasjoner der behovet går utover det primærhelsetjenesten kan håndtere alene.

En svak forståelse av DPS kunne vært: "Det er et sted for psykisk syke mennesker." Det er ikke bare unøyaktig, men også stigmatiserende. En sterkere forståelse er: "DPS hjelper mennesker som strever psykisk på en måte som påvirker hverdagen, relasjonene eller funksjonen deres betydelig."

En mer moden forståelse ser også at psykiske vansker finnes på et spekter. Noen kommer til DPS med alvorlige traumer eller psykoser. Andre kommer med angst, depresjon, utbrenthet, tvangslidelser, spiseforstyrrelser eller langvarige relasjonelle vansker. Det betyr ikke at plagene er mindre virkelige. Psykisk smerte må ikke være dramatisk synlig for å være alvorlig.

Skam og første møte

Mange mennesker kjenner skam før første time på DPS. De spør seg selv om problemene egentlig er store nok. Kanskje sammenligner de seg med andre som virker sykere. Kanskje tenker de at de burde klart seg selv.

Denne typen indre dialog er vanlig. Psykiske plager gjør ofte noe med selvforståelsen. Man begynner å tvile på egne reaksjoner og eget behov for hjelp. Derfor kan det være viktig å forstå at det å søke behandling ikke betyr svakhet. Ofte betyr det at belastningen har vart lenge nok til at kroppen eller psyken ikke klarer å bære den alene lenger.

Første møte med DPS kan oppleves veldig forskjellig. Noen føler lettelse fordi de endelig blir tatt på alvor. Andre blir skuffet fordi samtalen virker formell eller fordi de hadde håpet på raske svar. Mange er nervøse. Hva skal jeg si. Hvor begynner jeg. Må jeg forklare hele livet mitt.

Psykisk helsevern fungerer sjelden som en dramatisk åpenbaring der alt plutselig blir klart. Ofte begynner det mer forsiktig. En samtale. Noen spørsmål. Forsøk på å forstå mønstre. Gradvis bygges et bilde av hvordan plagene påvirker livet.

Utredning og behandling

Utredning er en viktig del av DPS. Dette betyr at helsepersonell forsøker å forstå symptomene grundig før behandling planlegges. Utredning kan inkludere samtaler, spørreskjemaer, kartlegging av livshistorie, søvn, arbeid, rusbruk, relasjoner og tidligere erfaringer.

Noen opplever dette som hjelpsomt. Andre kan bli slitne av å fortelle om vanskelige ting igjen og igjen. Det er ikke uvanlig. Psykisk behandling innebærer ofte at det som lenge har vært skjult eller kontrollert, gradvis må få språk. …