Asbjørnsen og Moe – eventyrkongene

Peter Christen Asbjørnsen (1812–1885) og Jørgen Moe (1813–1882) er to av de mest sentrale skikkelsene i norsk kulturhistorie. Deres felles prosjekt med å samle inn og utgi norske folkeeventyr på 1800-tallet har hatt en enorm innvirkning på nasjonal identitet og litteratur. Før deres arbeid var mange av disse fortellingene kun muntlige tradisjoner, levende blant folk i daler og bygder over hele landet.

Hvorfor var arbeidet viktig?

På midten av 1800-tallet var Norge i en nasjonsbyggingsfase etter løsrivelsen fra Danmark i 1814. Det var et sterkt ønske om å finne og fremme det som var unikt norsk. Folkeeventyrene, med sine dype røtter i norsk folketro og landskap, passet perfekt inn i dette arbeidet. Asbjørnsen, som var zoolog og folklorist, og Moe, som var teolog og dikter, utfylte hverandre med sine ulike ferdigheter og interesser. De reiste rundt, lyttet til historier fortalt av vanlige folk, og skrev dem ned med stor nøyaktighet.

Hvordan ble eventyrene presentert?

Det unike med Asbjørnsen og Moes utgivelser, spesielt den første samlingen Norske Folkeeventyr fra 1841, var språket. De valgte å skrive eventyrene på et språk som lå nærmere talespråket enn det formelle dansk-norske skriftspråket som var dominerende. Dette gjorde eventyrene tilgjengelige og gjenkjennelige for et bredere publikum, samtidig som det bidro til utviklingen av et norsk skriftspråk. Deres eventyr er fulle av troll, huldre, dyr med menneskelige egenskaper og kloke askeladder, og de fortsetter å glede og fascinere lesere i alle aldre den dag i dag.