Lakbar – 12 Kjemi 2-labforsøk med kjemien bak: påvisning, kromatografi, likevekt, reaksjonsfart, elektrolyse, enzymer og syntese av aspirin.
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-08-30
Hvert forsøk har hensikt, utstyr, framgangsmåte, hva du observerer og – viktigst – kjemien bak med reaksjonslikninger. Bruk det til å forstå hvorfor det skjer, slik at du kan forklare det på prøver og eksamen. Skal du skrive labrapport, se også labrapport-malen og de åtte standardforsøkene.
Mange Kjemi 2-forsøk handler om å påvise en funksjonell gruppe eller et ion via en karakteristisk fargeendring eller felling. Nøkkelen er å koble observasjonen til en reaksjon: hva oksideres, hva felles ut, hva dannes. Da blir forsøkene logiske – og lette å huske.
Bruk tabellen som et kjapt oppslag før prøver og eksamen: hvilket reagens du bruker, hva du ser ved et positivt resultat, og hva det påviser.
| Forsøk | Reagens | Positiv observasjon | Påviser |
|---|---|---|---|
| Umettede forbindelser | brom (Br₂) | oransje farge forsvinner | C=C-dobbeltbinding |
| Alkoholtype | kromsyrereagens | oransje → grønn (ikke for tertiær) | primær/sekundær alkohol |
| Aldehyd | Fehlings væske | rødt bunnfall (Cu₂O) | aldehyd (ikke keton) |
| Karboksylsyre | NaHCO₃ | brusing (CO₂) | karboksylsyre |
| Reduserende sukker | Fehlings væske | rødt bunnfall | monosakkarid / red. disakkarid |
| Ukjent salt | flammeprøve + felling | flammefarge / bunnfall | kation og anion |
| Elektrolyse | likestrøm | kobberbelegg + klorgass | redoks ved elektroder |
| Enzymaktivitet | H₂O₂ + katalase | O₂-gass/skum | enzymets reaksjonsfart |
| Kromatografi | løsemiddel + papir/TLC | flekker vandrer ulik lengde | komponenter i en blanding (Rf) |
| Likevekt (Le Chatelier) | Fe³⁺ + SCN⁻ | fargen blir sterkere/blekere | forskyvning av likevekt |
| Reaksjonsfart | Na₂S₂O₃ + HCl | løsningen blir uklar (svovel) | fart vs. konsentrasjon/temperatur |
| Syntese (aspirin) | salisylsyre + eddiksyreanhydrid | krystaller felles ut | utbytte og renhet i en synteser |
Hensikt: skille mettede fra umettede hydrokarboner, og se en addisjonsreaksjon i praksis.
Utstyr: sykloheksan (mettet) og sykloheksen (umettet), bromløsning (Br₂ i diklormetan), dråpeflaske og reagensrør. HMS Brom er etsende og giftig – jobb i avtrekk og bruk vernebriller og hansker.
Framgangsmåte: ha litt av hver prøve i hvert sitt reagensrør, og dropp i bromløsning til du ser farge. Rist forsiktig.
Observasjon: i den umettede (sykloheksen) forsvinner den oransje-brune bromfargen raskt. I den mettede (sykloheksan) blir fargen liggende.
Kjemien bak: brom adderer over dobbeltbindingen (elektrofil addisjon), og det fargeløse produktet danner seg mens Br₂ forbrukes:
C₆H₁₀ (sykloheksen) + Br₂ → C₆H₁₀Br₂ (1,2-dibromsykloheksan)Mettede forbindelser har ingen dobbeltbinding å addere over, så fargen blir værende. Avfarging = positiv test for umetthet.
Hensikt: bruke oksidasjon til å skille de tre alkoholtypene, og se hvordan oksidasjonstallet endres.
Utstyr: primær (etanol), sekundær (propan-2-ol) og tertiær alkohol (2-metylpropan-2-ol), kromsyrereagens (Cr(VI), oransje), dråpeflaske og dramsglass. HMS Kromforbindelser er giftige og miljøskadelige – samles som spesialavfall.
Observasjon: primær og sekundær alkohol gjør den oransje løsningen grønn; den tertiære holder seg oransje.
Kjemien bak: Cr(VI) (oransje) reduseres til Cr³⁺ (grønn) når det oksiderer alkoholen:
Fargeskiftet oransje → grønn er altså selve redoksreaksjonen: alkoholen oksideres, kromet reduseres.
Hensikt: skille aldehyder fra ketoner.
Utstyr: etanal (aldehyd), Fehlings væske (A + B), eppendorfrør/reagensrør og vannbad (~80 °C).
Observasjon: med et aldehyd dannes et rødt/teglrødt bunnfall; ketoner gir ingen reaksjon (blått holder seg).
Kjemien bak: Fehlings væske inneholder Cu²⁺ (blått kompleks). Aldehydet er et reduksjonsmiddel og reduserer Cu²⁺ til Cu⁺, som felles ut som rødt kobber(I)oksid, mens aldehydet selv oksideres til en karboksylsyre:
RCHO + 2Cu²⁺ + 5OH⁻ → RCOO⁻ + Cu₂O(s, rød) + 3H₂OKetoner kan ikke oksideres på samme måte, derfor ingen felling. (Tollens reagens gir tilsvarende test med et «sølvspeil».)
Hensikt: påvise en karboksylsyre via syre-base-reaksjon.
Utstyr: benzosyre (eller annen karboksylsyre), natriumhydrogenkarbonat (NaHCO₃), engangspipette og reagensrør.
Observasjon: det bruser (gassbobler) når syren møter NaHCO₃.
Kjemien bak: karboksylsyrer er sterke nok til å reagere med hydrogenkarbonat og frigjøre CO₂-gass:
RCOOH + NaHCO₃ → RCOO⁻Na⁺ + H₂O + CO₂(g)Svakere «syrer» som alkoholer og fenoler gir ingen brusing – derfor skiller testen karboksylsyrer fra dem.
Hensikt: skille reduserende fra ikke-reduserende sukker.
Utstyr: ulike sukkerløsninger (glukose, fruktose, laktose, sukrose), Fehling A og B, reagensrør og vannbad (~80 °C).
Observasjon:reduserende sukker (monosakkarider som glukose og fruktose, og noen disakkarider som laktose og maltose) gir rødt bunnfall. Sukrose (ikke-reduserende) gir ingen reaksjon.
Kjemien bak: reduserende sukker har en fri aldehyd- eller ketongruppe (i åpen form) som reduserer Cu²⁺ til rødt Cu₂O – samme reaksjon som aldehydtesten. I sukrose er begge anomere karboner bundet i glykosidbindingen, så det finnes ingen fri reduserende gruppe.
Hensikt: bestemme hvilket kation og anion et ukjent salt inneholder.
Framgangsmåte og kjemi: kombiner flere tester:
| Test | Påviser | Observasjon |
|---|---|---|
| Flammeprøve | Na⁺ / K⁺ / Ca²⁺ / Cu²⁺ | gul / fiolett / oransje-rød / grønn flamme |
| + AgNO₃ | Cl⁻ (og Br⁻, I⁻) | hvitt bunnfall AgCl (gult for I⁻) |
| + BaCl₂ | SO₄²⁻ | hvitt bunnfall BaSO₄ |
| + syre | CO₃²⁻ | brusing (CO₂) |
| Løselighet og farge | generelt | sammenlign med kjente salter |
Eksempel: gul flamme + hvitt bunnfall med AgNO₃ ⇒ saltet er natriumklorid, NaCl. Begrunn alltid konklusjonen med reaksjonslikninger, f.eks. Ag⁺ + Cl⁻ → AgCl(s).
Hensikt: gjennomføre en elektrolyse og se redoks ved elektrodene.
Utstyr: kobber(II)klorid-løsning (CuCl₂), to grafittelektroder, likestrømkilde. HMS Det dannes klorgass – jobb i avtrekk.
Observasjon: ved den negative elektroden (katoden) legger det seg et rødbrunt kobberbelegg; ved den positive (anoden) bobler det opp klorgass med stikkende lukt.
Kjemien bak:
Katode (reduksjon): Cu²⁺ + 2e⁻ → Cu(s) • Anode (oksidasjon): 2Cl⁻ → Cl₂(g) + 2e⁻Totalt: Cu²⁺ + 2Cl⁻ → Cu(s) + Cl₂(g). Elektrolyse krever tilført energi fordi reaksjonen ikke er spontan (negativ E°celle).
Hensikt: undersøke hvordan enzymaktiviteten avhenger av konsentrasjon (eller temperatur/pH).
Utstyr: hydrogenperoksid (H₂O₂), katalase-kilde (f.eks. potet eller lever), målesylinder/gassoppsamling og stoppeklokke.
Kjemien bak: enzymet katalase bryter ned hydrogenperoksid til vann og oksygengass:
2H₂O₂ → 2H₂O + O₂(g)Slik tolker du: mål mengden O₂-gass (eller skummhøyde) per tid. Mer enzym/substrat gir raskere gassutvikling – til et metningspunkt. Plott aktivitet mot konsentrasjon: kurven stiger og flater ut når enzymet er mettet. For høy temperatur eller feil pH denaturerer enzymet, og aktiviteten faller.
Hensikt: separere og analysere en blanding (f.eks. bladpigmenter, fargestoff i tusj eller saft) ut fra hvor sterkt hvert stoff bindes til en stasjonær fase. Kromatografi er et eget kompetansemål og kommer ofte på eksamen (vår 2023, vår 2026, høst 2025).
Utstyr: kromatografipapir eller TLC-plate (stasjonær fase), et løsemiddel som mobil fase (f.eks. en alkohol/vann-blanding), blyant, kapillærrør og et beger med lokk.
Framgangsmåte: tegn en startlinje med blyant (ikke penn) et stykke over bunnen, sett en liten prøveflekk på linjen og la den tørke. Sett platen i begeret slik at løsemidlet står under startflekken. La fronten vandre oppover, ta ut platen før fronten når toppen, og marker løsemiddelfronten med en gang.
Observasjon: blandingen deler seg i flere flekker som har vandret ulik lengde. En ren forbindelse gir bare én flekk.
Kjemien bak: hvert stoff fordeler seg i en likevekt mellom den polare stasjonære fasen og den mindre polare mobile fasen. Polare stoffer bindes sterkt til papiret og vandrer kort; upolare følger løsemidlet og vandrer langt. Plasseringen oppgis som Rf-verdi:
Rf = (avstand stoffet har vandret) / (avstand løsemiddelfronten har vandret)Rf er karakteristisk for et stoff i et gitt system, så du kan sammenligne med kjente referansestoffer for å identifisere komponentene.
Hensikt: se hvordan en kjemisk likevekt forskyver seg når du endrer konsentrasjon eller temperatur.
Utstyr: fortynnet jern(III)nitrat (Fe³⁺) og kaliumtiocyanat (KSCN), reagensrør. (Alternativt koboltklorid-systemet for temperatureffekt.)
System:
Fe³⁺(aq, lys gul) + SCN⁻(aq, fargeløs) ⇌ FeSCN²⁺(aq, blodrød)Framgangsmåte og observasjon: bland Fe³⁺ og SCN⁻ til en blodrød likevektsløsning, og fordel i flere rør:
| Tilsetter du … | Observasjon | Forskyvning |
|---|---|---|
| mer Fe³⁺ | sterkere rødfarge | mot høyre (mer FeSCN²⁺) |
| mer SCN⁻ | sterkere rødfarge | mot høyre |
| noe som binder Fe³⁺ (f.eks. F⁻) | fargen blekner | mot venstre |
Kjemien bak: etter Le Chateliers prinsipp motvirker systemet en endring. Øker du konsentrasjonen av en reaktant, forbrukes den ved at likevekten går mot produktsiden (rødere). Fjerner du en reaktant, går den mot venstre (blekere). I koboltsystemet (Co(H₂O)₆²⁺ rosa ⇌ CoCl₄²⁻ blå, endoterm) gir oppvarming blå farge og avkjøling rosa – temperatur teller som en «mengde varme» i en endoterm likevekt.
Hensikt: undersøke hvordan konsentrasjon og temperatur påvirker reaksjonsfarten.
Utstyr: natriumtiosulfat (Na₂S₂O₃), saltsyre (HCl), begerglass, stoppeklokke og et ark med en avtegnet «X». HMS Det dannes litt svoveldioksid – jobb luftig.
Reaksjon:
S₂O₃²⁻(aq) + 2H⁺(aq) → S(s) + SO₂(aq) + H₂OFramgangsmåte: sett begeret over X-en, bland tiosulfat og syre, og mål tiden til X-en forsvinner bak det uklare svovelbunnfallet. Gjenta med ulik konsentrasjon (fortynn tiosulfatet) og ulik temperatur.
Slik tolker du: reaksjonsfarten er omvendt proporsjonal med tiden, fart ∝ 1/t. Høyere konsentrasjon og høyere temperatur gir kortere tid – altså høyere fart, fordi det blir flere og kraftigere sammenstøt mellom partiklene per sekund. Plott 1/t mot konsentrasjon (eller temperatur) for å vise sammenhengen.
Hensikt: gjennomføre en organisk syntese og vurdere utbytte og renhet – et eget kompetansemål som kom på eksamen høst 2023.
Utstyr: salisylsyre, eddiksyreanhydrid, noen dråper konsentrert svovelsyre (katalysator), vannbad, kald-vannsbad, Büchnertrakt for filtrering. HMS Eddiksyreanhydrid og svovelsyre er etsende – vernebriller, hansker og avtrekk.
Reaksjon: –OH-gruppen på salisylsyre forestres (kondensasjon) av eddiksyreanhydrid:
salisylsyre (C₇H₆O₃) + eddiksyreanhydrid (C₄H₆O₃) → acetylsalisylsyre (C₉H₈O₄) + eddiksyreFramgangsmåte: bland salisylsyre og eddiksyreanhydrid med katalysator, varm i vannbad noen minutter, avkjøl så krystaller felles ut, tilsett kaldt vann (bryter ned overskudd av anhydrid), filtrer på Büchnertrakt, omkrystalliser og tørk. Vei produktet.
Beregning og kontroll: finn begrensende reaktant, beregn teoretisk masse produkt og deretter prosentvis utbytte = (faktisk / teoretisk) · 100 %. Sjekk renhet med smeltepunkt (ren acetylsalisylsyre ≈ 135 °C – et lavere/bredere intervall tyder på urenheter) og en FeCl₃-test (fiolett farge avslører rester av salisylsyre/fenol).
Hensikt: lage en løsning med nøyaktig kjent konsentrasjon (en standardløsning) ut fra et fast stoff, og deretter fortynne den til en lavere konsentrasjon. Dette er grunnferdigheten bak all kvantitativ kjemi – blant annet titrering.
Utstyr: analysevekt (0,001 g), veiebåt, spatel, 250 mL målekolbe, vaskeflaske med destillert vann, fullpipette (25 mL) og pipettesuger. HMS Bruk vernebriller; les alltid faremerkingen på saltet før du veier av.
1 · Vei av den beregnede massen på analysevekten. 2 · Fyll til målestreken – menisken skal tangere streken. 3 · Pipetter et nøyaktig volum for å fortynne.Framgangsmåte: regn først ut hvor mye stoff du trenger. Vei av på veiebåt, overfør til målekolben og skyll veiebåten ned med litt destillert vann. Løs opp med vann til omtrent to tredeler fullt, sving forsiktig til alt er løst, og fyll så dråpevis opp til målestreken. Sett på propp og vend kolben noen ganger så løsningen blir homogen.
Regneeksempel (lage løsningen): du skal lage 250,0 mL 0,100 mol/L natriumklorid, NaCl (M = 58,44 g/mol).
n = c · V = 0,100 mol/L · 0,2500 L = 0,0250 mol → m = n · M = 0,0250 · 58,44 = 1,461 gRegneeksempel (fortynning): skal du lage en svakere løsning, bruker du at stoffmengden er bevart: c₁V₁ = c₂V₂. For å lage 250 mL 0,0100 mol/L av løsningen over:
V₁ = c₂V₂ / c₁ = (0,0100 · 250) / 0,100 = 25,0 mL som fylles opp til 250 mLLes av menisken i øyehøyde – ellers får du parallaksefeil. Fyll aldri over streken (da må du begynne på nytt). Løsningen bør ha romtemperatur når du fyller til merket, fordi volumet endrer seg med temperaturen. Skyll alltid veiebåt og pipette slik at alt stoffet blir med.
Hensikt: bestemme den ukjente konsentrasjonen til en syre ved å la den reagere med en base av kjent konsentrasjon (standardisert base). Titrering er et sentralt kompetansemål og går igjen på eksamen.
Utstyr: byrette (50 mL) med stativ og klemme, erlenmeyerkolbe, fullpipette (25 mL), fenolftalein som indikator, standardisert natriumhydroksid (NaOH) og et hvitt underlag. HMS NaOH er etsende – vernebriller og hansker.
1 · Byrette i stativ over kolben med syre og indikator. 2 · Varig svak rosa markerer ekvivalenspunktet. 3 · Titrerkurven hopper bratt ved ekvivalenspunktet.Hvorfor standardisere? Fast NaOH trekker til seg vann og CO₂ fra lufta, så du kjenner ikke konsentrasjonen nøyaktig. Derfor bestemmer du den først ved å titrere mot en primær standard – kaliumhydrogenftalat (KHP, M = 204,22 g/mol) – som er ren og stabil.
Regneeksempel (standardisering): 0,510 g KHP løses og titreres. Fenolftalein slår om etter 24,8 mL NaOH.
n(KHP) = 0,510 / 204,22 = 0,00250 mol = n(NaOH) → c(NaOH) = 0,00250 / 0,0248 = 0,101 mol/LFramgangsmåte: pipetter 25,00 mL av syren du skal bestemme over i erlenmeyerkolben, tilsett noen dråper fenolftalein. Fyll byretten og les av startvolumet. Tilsett base under stadig svinging, og gå dråpevis mot slutten. Stopp når en svak rosa farge blir liggende i minst 30 sekunder. Les av sluttvolumet.
Regneeksempel (bestemme syra): 25,00 mL saltsyre, HCl, trenger 23,40 mL av 0,100 mol/L NaOH. Reaksjonen er 1:1 (HCl + NaOH → NaCl + H₂O):
n(NaOH) = 0,100 · 0,02340 = 0,002340 mol = n(HCl) → c(HCl) = 0,002340 / 0,02500 = 0,0936 mol/LTitrer minst tre paralleller og bruk gjennomsnittet av dem som stemmer innenfor 0,1 mL. Én ekstra dråpe forbi omslaget gir «overtitrering» – da blir volumet for stort og konsentrasjonen du regner deg fram til for høy. Prøv gjerne selv i titreringssimulatoren først.
Hensikt: lage en buffer og vise at den motstår pH-endring når du tilsetter litt syre eller base – i motsetning til rent vann.
Utstyr: eddiksyre (CH₃COOH), natriumacetat (CH₃COONa), pH-meter (eller universalindikator), begerglass, målesylinder, 1 mol/L saltsyre (HCl) og 1 mol/L NaOH. HMS Konsentrert HCl og NaOH er etsende.
1 · Bland svak syre og korresponderende base. 2 · Mål pH – rundt 4,76 for en 1:1 acetatbuffer. 3 · Etter samme syretilsats: bufferen holder fargen, vannet skifter.System: en buffer inneholder både en svak syre og dens korresponderende base:
CH₃COOH ⇌ CH₃COO⁻ + H⁺ (pKa = 4,76) • pH = pKa + log([A⁻]/[HA])Framgangsmåte: lag 1 L løsning som inneholder 0,10 mol eddiksyre og 0,10 mol natriumacetat. Siden mengdene er like, blir pH lik pKa: pH = 4,76 + log(0,10/0,10) = 4,76. Del løsningen i to. I det ene begeret tilsetter du 1 mL 1 mol/L HCl (0,001 mol). Gjør nøyaktig samme tilsats i et beger med 0,5 L rent vann, og sammenlign pH.
| Buffer (0,5 L) | Rent vann (0,5 L) | |
|---|---|---|
| pH før | 4,76 | 7,0 |
| + 0,001 mol HCl | ≈ 4,75 | ≈ 2,7 |
| Endring | ~0,01 | ~4 enheter |
Kjemien bak: i bufferen finnes det et lager av både syre og base. Tilsatt H⁺ fanges opp av acetationet (CH₃COO⁻ + H⁺ → CH₃COOH), og tilsatt OH⁻ nøytraliseres av eddiksyra. Derfor endrer forholdet [A⁻]/[HA] seg bare litt, og pH nesten ikke. Bufferkapasiteten er størst når [A⁻] ≈ [HA] – altså rundt pH = pKa. Regn selv i buffer-guiden.
Hensikt: undersøke hvordan løseligheten til et salt endres med temperaturen, og måle om en oppløsning er endoterm eller eksoterm.
Utstyr: kaliumnitrat (KNO₃), ammoniumnitrat (NH₄NO₃), kalsiumklorid (CaCl₂), termometer (0,1 °C), varmeplate, begerglass, isoporkopp som enkelt kalorimeter, rørestav og vekt. HMS Unngå søl; NH₄NO₃ er et oksidasjonsmiddel.
1 · Løs mest mulig salt ved ulike temperaturer. 2 · Løselighetskurven stiger bratt for KNO₃. 3 · I kalorimeteret måler du temperaturendringen.Del A – løselighet mot temperatur: løs mest mulig KNO₃ i en kjent mengde varmt vann, avkjøl langsomt og noter temperaturen der de første krystallene felles ut (da er løsningen mettet ved den temperaturen). Gjenta med ulike saltmengder, og plott gram salt per 100 g vann mot temperatur. Kurven som stiger bratt, viser at løseligheten til KNO₃ øker mye med temperaturen.
Del B – løsningsentalpi: mål temperaturen i isoporkoppen før og etter at saltet er løst. Varmen regnes ut med:
q = m · c · ΔT (cvann = 4,18 J/g·°C)Regneeksempel (endoterm): 5,0 g NH₄NO₃ (M = 80,04 g/mol) løses i 100 mL vann. Temperaturen faller fra 21,0 °C til 16,5 °C.
q = 100 · 4,18 · 4,5 = 1881 J tatt opp → ΔHløs = +1881 / (5,0/80,04) ≈ +30 kJ/mol (endoterm)Til sammenligning (eksoterm): løser du 5,0 g CaCl₂ på samme måte, stiger temperaturen (rundt +7 °C), og ΔHløs blir negativ (≈ −67 kJ/mol). Det er nettopp derfor NH₄NO₃ brukes i kuldepakker og CaCl₂ i varmepakker.
Kjemien bak: å løse et salt betyr å bryte ionegitteret (koster energi – gitterentalpi) og deretter hydratisere ionene (frigjør energi – hydratiseringsentalpi). Er hydratiseringen mest energigivende, blir oppløsningen eksoterm (temperaturen stiger). Koster det å bryte gitteret mest, blir den endoterm (temperaturen faller).
Koble alltid observasjonen til en reaksjon: «fargen forsvant fordi brom adderte over dobbeltbindingen», «rødt bunnfall fordi Cu²⁺ ble redusert til Cu₂O», «likevekten ble rødere fordi mer reaktant forskjøv den mot høyre». Det er forklaringen – ikke selve observasjonen – som gir toppkarakter. Husk enheter, kontrollprøver og en kort feilkildevurdering i labrapporten.
Skal du skrive labrapport? Se malen og de åtte standardforsøkene. Repeter teorien i organisk kjemi og biologiske makromolekyler, slå opp begreper i begrepsordboken, og test deg på oppgaver med fasit.
Tilsett bromløsning. Hvis den oransje-brune fargen forsvinner, har stoffet en dobbeltbinding som brom adderer over (umettet). Hvis fargen blir liggende, er stoffet mettet.
Hva er forskjellen på Fehling-testen for aldehyder og for sukker?Det er samme kjemi: en fri aldehyd-/ketongruppe reduserer Cu²⁺ (blått) til rødt Cu₂O. Aldehyder gir positiv test, og det gjør også reduserende sukker som har en fri gruppe. Ketoner og ikke-reduserende sukker (sukrose) gir ingen reaksjon.
Hvorfor blir kromsyrereagenset grønt med primær og sekundær alkohol?Cr(VI) er oransje og reduseres til grønt Cr³⁺ når det oksiderer alkoholen. Tertiære alkoholer kan ikke oksideres (ingen H på karbonet med OH), så fargen forblir oransje.
Hva skjer ved elektrodene i elektrolyse av kobberklorid?Ved katoden reduseres Cu²⁺ til kobbermetall (Cu²⁺ + 2e⁻ → Cu). Ved anoden oksideres klorid til klorgass (2Cl⁻ → Cl₂ + 2e⁻).
Hvordan regner jeg ut Rf-verdien i kromatografi?Rf = avstanden stoffet har vandret delt på avstanden løsemiddelfronten har vandret (begge målt fra startlinjen). Verdien ligger mellom 0 og 1 og er karakteristisk for et stoff i et gitt system, så du kan identifisere komponenter ved å sammenligne med kjente referansestoffer.
Hvorfor forskyver Le Chatelier-likevekten Fe³⁺ + SCN⁻ seg?Tilsetter du mer Fe³⁺ eller SCN⁻, motvirker systemet endringen ved å danne mer av det blodrøde FeSCN²⁺ – løsningen blir rødere. Fjerner du Fe³⁺ (f.eks. ved å binde det med fluorid), går likevekten mot venstre og fargen blekner.
Hvordan beregner jeg utbyttet i aspirin-syntesen?Finn begrensende reaktant, regn ut hvor mye acetylsalisylsyre den teoretisk kan gi (via molforhold 1:1), og regn prosentvis utbytte = faktisk masse / teoretisk masse · 100 %. Lavt eller bredt smeltepunkt og en fiolett FeCl₃-test tyder på urenheter.