Sammendrag: Bærekraftig forvaltning av naturen

Naturbegrepet er menneskeskapt; en vanlig definisjon er at natur er det som ikke er skapt av mennesker. Naturen har både nytteverdi (bruksverdi for levende organismer) og egenverdi. Å verne natur betyr å beskytte både abiotiske og biotiske faktorer. Naturmangfoldloven skal sikre bærekraftig bruk – en balanse mellom menneskenes ressursbehov og bevaring av biologisk mangfold for kommende generasjoner. Suksesjon er endring i artssammensetning over tid: primærsuksesjon starter der det ikke fantes liv før, mens sekundærsuksesjon skjer der jord, frø og enkelte arter finnes (f.eks. etter skogbrann eller hogst). Etter en brann følger pionerfase, konsolideringsfase og til slutt et klimakssamfunn – ofte barskog. Mennesker utnytter naturressurser til jordbruk, jakt, fiske og friluftsliv, og påvirker naturen raskere og mer omfattende enn før. Forvaltningen må håndtere både arealendringer og klimaendringer. Utbygging av hus, hytter, veier, vannkraft og vindkraft endrer landskapet. Fragmentering av leveområder er en av de største truslene mot biologisk mangfold i Norge – små, isolerte populasjoner dør lettere ut. Effektivisert jord- og skogbruk fører til mer monokultur (samme planteart år etter år, motsatt av vekstskifte), noe som reduserer mangfoldet betydelig. Økt energiforbruk gir mer kraftutbygging som kan true arter. Klimagassutslipp gir en global oppvarming som går mye raskere enn naturlige klimaendringer, og selvforsterkende prosesser kan akselerere temperaturøkningen ytterligere. Konsekvensene blir mer ekstremvær, havnivåstigning og store økologiske endringer på land og i vann. Klimaendringene endrer abiotiske faktorer raskere enn mange arter klarer å tilpasse seg. Selv når tålegrensen for et område er kjent, blir forvaltning ofte en avveining mellom miljøhensyn og næringsvirksomhet. Utbyggere kan pålegges konsekvensanalyser. Klima- og miljødepartementet (KLD) har det overordnede ansvaret for miljøforvaltning i Norge. Artsdatabanken utarbeider rødlista (truede arter og naturtyper) og fremmedartslista (risikovurdering av fremmede arter), og kartlegger konsekvenser av inngrep. Biologisk kunnskap er nødvendig for å bevare bevaringsverdig natur samtidig som ressursene brukes bærekraftig. Norge har flere verneformer: nasjonalparker og naturreservater er strenge områdevern, landskapsvern er den svakeste formen, mens artsfredning verner sjeldne eller truede arter. Vern av store, sammenhengende naturområder er et grunnleggende forvaltningstiltak.