Denne tekstanalyse utforsker Dorothe Engelbretsdatters 'Når verden med sin glede sviker' som et mesterlig eksempel på barokk fromhetsdiktning. Diktet kombinerer motiver om menneskets forgjengelighet (vanitas) med frelses
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-07-23
Dorothe Engelbretsdatter (1634–1716) står som en av Norges fremste pionerer innen lyrikken, anerkjent som landets første betydelige kvinnelige forfatter. Hennes salmer og religiøse dikt har preget norsk åndsliv i århundrer. Utdraget «Når verden med sin glede sviker» fra diktsamlingen Sjelens sang-offer (1678) er et klassisk eksempel på barokkens fromhetsdiktning, der menneskets forgjengelighet settes opp mot et urokkelig frelseshåp. Denne teksten utforsker hvordan Engelbretsdatter, med sin unike stemme, formidler et budskap om krise, fortvilelse og den trøst som finnes i troen. Gjennom en mesterlig bruk av barokke virkemidler kombinerer diktet vanitas-motivet med en dyp lengsel etter guddommelig consolatio, og sementerer dermed Engelbretsdatters posisjon som en fundamental skikkelse i norskfaget og landets litteraturhistorie.
Forfatteren og verket
Dorothe Engelbretsdatter er en sentral skikkelse i norsk litteraturhistorie, og hennes liv og virke er uløselig knyttet til den religiøse og kulturelle konteksten i 1600-tallets Bergen. Født og oppvokst i byens prestisjetunge krets, som datter av lektor og senere domprost Engelbret Jørgensen, fikk hun en uvanlig god utdannelse for en kvinne i sin tid. Denne bakgrunnen ga henne både kunnskap og selvtillit til å utfolde seg kunstnerisk. Hennes ekteskap med biskopens kapellan og senere sogneprest Ambrosius Hardenbeck brakte henne inn i kirkens sentrale sfærer, noe som ytterligere formet hennes dypt religiøse verdenssyn. …