Jon Fosses Nokon kjem til å kome er et sentralt stykke i norsk samtidslitteratur, kjent for minimalistisk stil og repetitivt språk. Analysen utforsker oppbygning, temaer som angst og fremmedgjøring, og Fosses unike litte
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-09-06
Jon Fosse, tildelt Nobelprisen i litteratur i 2023, er en av Norges mest anerkjente samtidsforfattere. Han har oppnådd stor internasjonal suksess, særlig som dramatiker, og hans skuespill preges av en særegen minimalisme og et repetitivt, musikalsk språk som skaper en intens og ofte urovekkende atmosfære. Nokon kjem til å kome fra 1996 er et av hans mest kjente og hyppigst spilte verk, og det representerer Fosses unike dramatiske stil på en utmerket måte.
I dette stykket skildrer Fosse et par som isolerer seg i et avsidesliggende hus ved havet, men der deres felles frykt og uro for at «nokon» skal komme, gradvis bryter ned den tryggheten de forsøker å etablere. Gjennom denne analysen vil vi se nærmere på skuespillets oppbygning, fortelleteknikk, sentrale temaer og motiver, litterære virkemidler, samt dets plass i norsk og internasjonal litteraturhistorie. Vår tese er at Fosse i Nokon kjem til å kome effektivt bruker et minimalistisk språk og en suggererende komposisjon til å utforske dyptgripende eksistensiell angst og den skjøre naturen av mellommenneskelige relasjoner.
Jon Fosse (født 1959) er en norsk forfatter som har markert seg som en av vår tids mest betydningsfulle stemmer innen litteraturen. Hans forfatterskap spenner over et bredt spekter av sjangere, inkludert romaner, dikt, essays og barnebøker, men det er primært som dramatiker han har oppnådd verdensberømmelse. Fosse skriver på nynorsk, og hans særegne stil har blitt synonymt med det som ofte omtales som «Fosse-dramatikk». I 2023 mottok han Nobelprisen i litteratur «for hans nyskapende dramatikk og prosa som gir stemme til det usigelige».
Nokon kjem til å kome (1996) representerer et gjennombrudd for Fosse på teaterscenene, både i Norge og internasjonalt. Verket ble først satt opp i 1996 og etablerte hans umiskjennelige dramatiske stil med sin sparsomme dialog, rytmiske repetisjoner og fokus på undertekst. Det ble raskt et av hans mest spilte stykker og har bidratt til å definere hans posisjon som en fornyer av det europeiske dramaet. Stykket er karakteristisk for Fosses tidlige dramatiske periode, hvor han utforsker menneskets grunnleggende følelser og eksistensielle spørsmål med en sjeldent poetisk presisjon.
Fosses forfatterskap preges av en dyp interesse for det som ligger bortenfor ordene, det uutsigelige. Han er kjent for å utforske tematikk som ensomhet, lengsel, kjærlighet, døden, og møtet med det ukjente. Denne interessen kommer tydelig frem i Nokon kjem til å kome, hvor frykten for «nokon» blir en katalysator for å avdekke karakterenes dypeste usikkerheter og forholdets skjørhet. Verket er en sentral inngangsport til Fosses univers og gir et godt grunnlag for å forstå hans senere, mer komplekse stykker.
Nokon kjem til å kome ble skrevet på midten av 1990-tallet, en periode som i norsk og internasjonal litteraturhistorie var preget av en gryende interesse for det postmoderne og en fornyelse av dramatikken. Etter en periode der episk teater og realisme hadde dominert, vokste det frem et ønske om å utforske nye former og uttrykk på scenen. Fosse plasserer seg sentralt i denne bevegelsen, som ofte omtales som «det nye dramaet» eller samtidslitteraturen.
Verket kan ses i dialog med modernistiske og absurdistiske dramatikere som Samuel Beckett og Harold Pinter, som også utforsket det usagte, repetisjonen og den eksistensielle uroen. Fosse tar imidlertid denne arven videre med sin egen unike nordiske tone, ofte preget av en særegen sårhet og melankoli. Mens Beckett og Pinter ofte opererer med en mer uttalt ironi og fremmedgjøring, har Fosses tekster en mer direkte og rå emosjonell resonans, selv i sin minimalisme. Han er mindre opptatt av intellektuelle gåter og mer av det rent menneskelige, det indre landskapet.
I norsk kontekst bidro Fosses verker til å revitalisere teaterscenene og flyttet fokuset fra sosialrealisme til eksistensielle og psykologiske problemstillinger. Hans suksess banet vei for en ny generasjon dramatikere som også utforsket alternative dramaturgier og poetiske språk. Stykket reflekterer en generell tendens i 90-tallets litteraturhistorie til å granske individets isolasjon i en stadig mer kompleks og omskiftelig verden, men uten å ty til politiske eller samfunnsmessige analyser i tradisjonell forstand. I stedet rettes blikket innover, mot menneskets evige spørsmål om tilhørighet og mening.
Nokon kjem til å kome tilhører sjangeren drama, men det skiller seg markant fra tradisjonell dramatikk. Fosse har utviklet en stil som ofte kalles «Fosse-dramatikk» eller minimalistisk drama. Denne stilen kjennetegnes ved en dramaturgi der ytre handling er nedtonet til fordel for indre konflikter og språklige virkemidler som repetisjon og stillhet. Stykket kan også plasseres innenfor det postdramatiske teateret, et begrep som beskriver en form for teater som bryter med et tradisjonelt hierarki mellom tekst, handling og representasjon.
Skuespillet har klare elementer av absurdistisk drama, da det utforsker en meningsløshet og en grunnleggende angst for det ukjente som ikke lar seg rasjonelt forklare. Karakterenes eksistensielle krise er ikke forankret i en konkret ytre trussel, men i en dypere, ofte irrasjonell frykt for det å være til. Likevel er Fosses stykker ofte mer stemningsfulle og lyriske enn mange klassiske absurde stykker, og de opererer med en sårbarhet som appellerer direkte til publikums emosjoner snarere enn intellekt.
Man kan også beskrive stykket som et psykologisk drama, der fokuset er rettet mot karakterenes indre liv, deres tanker, følelser og ubevisste motivasjoner. Relasjonen mellom Mann og Kvinne, og Den Gamle Mannens inntreden, driver ikke handlingen fremover i en lineær forstand, men snarere graver dypere ned i dynamikken i deres forhold og de underliggende spenningene. Det er et kammerspill i den forstand at det involverer et begrenset antall karakterer på et avgrenset sted, og det utspiller seg med en intensitet som er karakteristisk for denne intime sjangeren.
Stykket åpner med at Mannen og Kvinna har kjøpt et avsidesliggende hus ved havet, med den uttalte hensikten å trekke seg tilbake fra verden og finne ro og ensomhet sammen. De søker å etablere et trygt og uforstyrret rom for sin kjærlighet. Men allerede fra start, som navnet indikerer, ligger en udefinerbar frykt over dem: den latente redselen for at «nokon» skal komme og forstyrre deres idyll.
Denne frykten vokser gradvis i intensitet og begynner å prege dialogen og stemningen mellom dem. Kvinna er spesielt preget av uroen, mens Mannen prøver å berolige henne, men også han blir gradvis offer for den samme nagende angsten. De diskuterer hvem denne «nokon» kan være – en fremmed, en tidligere eier, eller kanskje bare en projeksjon av deres egne indre usikkerheter. Frykten for det ukjente begynner å tære på deres forhold og skape mistillit og sjalusi.
Etter hvert ankommer Den Gamle Mannen, en mystisk skikkelse som muligens er den tidligere eieren av huset, eller kanskje bare en person som har vandret inn fra uvissheten. Hans ankomst forsterker spenningene mellom Mannen og Kvinna og fungerer som en katalysator for å avdekke de underliggende sprekkene i deres forhold. Mannen føler seg truet av Den Gamle Mannens tilstedeværelse og blir sjalu, mens Kvinna synes å finne en viss ro i hans selskap, eller kanskje bare en avledning fra sin egen angst. Denne situasjonen fører til en krise i forholdet.
Stykket kulminerer i at Kvinna til slutt forlater huset og Mannen. Han blir alene igjen, fanget i den isolasjonen han selv søkte, og overlatt til sin egen frykt og ensomhet. Den Gamle Mannen blir også værende i huset, men hans funksjon endres fra en ytre trussel til en del av Mannens nye, triste virkelighet. Slutten er åpen og etterlater publikum med følelsen av en uunngåelig skjebne, der forsøket på å flykte fra verden ender i en dypere form for ensomhet og tap.
Nokon kjem til å kome er bygd opp med en usedvanlig knapp og repetitiv dialog, som skaper en nesten hypnotisk rytme i stykket. Handlingen fremstår ved første øyekast som enkel: Et par har kjøpt et hus langt unna andre mennesker i et forsøk på å finne ro og ensomhet sammen. Imidlertid vokser frykten for at «nokon» skal komme seg stadig sterkere og blir en altoppslukende kraft. Spenningen i Fosses drama ligger dermed ikke i ytre, fremadskridende handling, men snarere i hvordan språket, og spesielt stillheten mellom replikkene, gradvis bygger opp en dyp følelse av uro og eksistensiell angst.
Skuespillet er delt inn i tre scener, som alle følger en lignende dramaturgisk struktur. Hver scene introduserer den isolerte tilværelsen, lar en eskalerende følelse av uro og ubehag utvikle seg, og kulminerer til slutt i en slags konfrontasjon eller oppløsning. Denne sykliske oppbygningen forsterker ikke bare følelsen av en uunngåelig skjebne, men også karakterenes opplevelse av psykologisk usikkerhet, som om de er fanget i en evig gjentakelse av sin egen frykt. Mangelen på en tradisjonell handlingskurve med tydelig begynnelse, midte og slutt understreker stykkets fokus på tidløse, eksistensielle tilstander snarere enn konkrete hendelser. …