Denne analysen av Jan Erik Volds dikt «Stor allegorisk» (1969) utforsker hvordan diktet, et sentralt verk innen senmodernismen, kombinerer eksperimentell form med skarp samfunnskritikk.
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-10-13
Jan Erik Vold er en av de mest sentrale og toneangivende skikkelsene i norsk senmodernistisk lyrikk, og diktet «Stor allegorisk», fra diktsamlingen Mor Godhjertas glade versjon. Ja (1969), står som et paradigmatisk eksempel på hans eksperimentelle og samfunnsengasjerte stil. I dette verket kombinerer Vold en radikal, modernistisk form med dyptpløyende politisk og filosofisk innhold. Diktet fungerer som både en refleksiv meditasjon over og en skarp kommentar til menneskets situasjon i et moderne, byråkratisk og ofte fremmedgjort samfunn. Allerede i tittelen signaliseres det at diktet skal leses symbolsk – som en allegori, en utvidet metaforisk fortelling hvor de enkelte elementene representerer noe mer enn det som sies eksplisitt. Gjennom denne analysen vil vi utforske hvordan Vold, med sin karakteristiske språklige lekenhet og kritiske brodd, belyser fremmedgjøring, språkets makt og svakhet, samt den moderne tilværelsens kompleksitet, og derved utfordrer leseren til kritisk refleksjon.
💡 Kort om diktet«Stor allegorisk» av Jan Erik Vold, publisert i 1969, er et sentralt verk innen norsk senmodernisme. Diktet er kjent for sin frie versform, assosiative stil og dype samfunnskritikk. Det utforsker temaer som fremmedgjøring, språkets tomhet og makten i byråkratiske systemer, alt formidlet gjennom en allegorisk og ironisk tone.
Jan Erik Vold (født 1939) etablerte seg raskt som en av etterkrigstidens mest markante stemmer i norsk litteratur. Som en del av «Profil-gjengen» på slutten av 1960-tallet, var han med på å revolusjonere norsk lyrikk gjennom en radikal utforskning av form og innhold. Vold brøt med tradisjonelle poetiske konvensjoner og introduserte en mer åpen, eksperimentell og bevisst språklig lyrikk, ofte inspirert av amerikansk beat-poesi, jazz og hverdagsrealisme.
Diktsamlingen Mor Godhjertas glade versjon. Ja (1969) representerer et høydepunkt i Volds tidlige forfatterskap. Den utmerker seg med sin karakteristiske blanding av naivisme og kompleksitet, politisk brodd og språklig lekenhet. Samlingen reflekterer en tid preget av studentopprør, økt samfunnsengasjement og en generell skepsis mot etablerte autoriteter og systemer. I denne konteksten fremstår «Stor allegorisk» som et nøkkeldikt, der Volds evne til å fange tidsånden og transformere den til kunstnerisk uttrykk kommer tydelig til syne. Diktet er et sterkt vitnesbyrd om forfatterens urokkelige tro på poesiens kraft til å avdekke og utfordre maktstrukturer og konvensjonelle tankemønstre.
«Stor allegorisk» ble publisert i 1969, et år som kulminerte en turbulent og transformativ dekade. 1960-årene var preget av en rekke sosiale, kulturelle og politiske omveltninger både nasjonalt og internasjonalt. Vietnamkrigen, borgerrettsbevegelsen i USA, studentopprørene i Paris og andre steder i Europa, samt den voksende motkulturen, skapte en generell atmosfære av opprør mot etablerte normer, autoriteter og det voksende industrisamfunnets teknokratiske og byråkratiske tendenser. Det var en tid med økt bevissthet om forbrukersamfunnets skyggesider, miljøspørsmål (selv om ikke like sentralt som i dag), og en kritikk av det kalde krigs-klimaets ideologiske fastlåsthet.
I Norge så man også en økende velstand, men også en gryende kritikk av statens og kapitalens makt. Ungdomsbevegelsene og kulturlivet uttrykte en lengsel etter autentisitet og en avvisning av det de oppfattet som overfladiskhet og fremmedgjøring. Jan Erik Vold og Profil-kretsen var en del av denne strømningen. Diktet speiler tidens bekymringer for menneskets plass i et stadig mer komplekst samfunn, der teknologien syntes å overskygge menneskelige verdier, og der språket selv ble mistenkeliggjort som et redskap for makt og manipulering snarere enn sann kommunikasjon.
«Stor allegorisk» er et tydelig uttrykk for den litterære epoken vi kaller senmodernismen, som i norsk kontekst gjerne knyttes til perioden fra slutten av 1960-tallet og utover. Denne strømningen bygger videre på modernismens brudd med tradisjonelle fortellerformer og dens fokus på det subjektive og fragmentariske, men tar kritikken av samfunnet og språket et skritt videre. Senmodernismen kjennetegnes av: …