Denne artikkelen analyserer Rolf Jacobsens «Rulle rundt-» (1975) og Carl Frode Tillers «Det framande landet» (2022) for å belyse modernismens vedvarende tematisering av fremmedgjøring og tap av fellesskap. Den drøfter hv
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-09-07
Modernismen, en litterær og kunstnerisk epoke som strekker seg fra slutten av 1800-tallet og langt inn i vår tid, er definert av sin intense eksperimentering og dype engasjement i den moderne verdens utfordringer. Perioden er preget av en fragmentert og kaotisk verdensoppfatning, ofte med en underliggende kritikk av samfunnets utvikling, teknologiske fremskritt og de endrede mellommenneskelige relasjonene. Denne problematikken kommer tydelig til uttrykk i diktene «Rulle rundt-» (1975) av Rolf Jacobsen og «Det framande landet» (2022) av Carl Frode Tiller, som, til tross for nesten femti års aldersforskjell, forenes i sitt samfunnskritiske budskap og sin utforskning av modernitetens fremmedgjøring. Denne artikkelen vil gjennom en tekstanalyse av begge diktene drøfte hvordan de belyser tapet av fellesskap og individets isolasjon i et moderne, konsumdrevet samfunn, og hvordan de, med utgangspunkt i modernistiske virkemidler, reflekterer over menneskets plass i en stadig mer teknologisert og fremmedgjørende verden.
Industrialiseringen på 1800-tallet førte med seg en radikal omveltning av menneskets livsvilkår og erfaringer. Storbyene vokste frem i et tempo som var uhørt, og dette endret både den sosiale strukturen og individets plass i samfunnet. Tradisjonelle verdier og faste holdepunkter ble utfordret av nye vitenskapelige teorier, som Darwins evolusjonsteori og Freuds psykoanalyse, som rokket ved menneskets selvforståelse. Samtidig bidro de grusomme hendelsene under den første verdenskrig til at mange mistet troen på fremskrittet, på en lys fremtid, og ikke minst på menneskets iboende godhet. Dette danner et viktig bakteppe for modernismen, hvor kunst og kultur ofte ble et redskap for å bearbeide og uttrykke disse komplekse følelsene av tap, forvirring og eksistensiell usikkerhet. Det ble typisk for modernistisk litteratur å tematisere fremmedgjorthet, den pulserende og ofte overveldende storbyen, og de endrede relasjonene mellom mennesker i et stadig mer anonymisert urbant landskap. Karakteristisk for modernismen er også et fokus på individets subjektive opplevelse, ofte preget av angst, isolasjon og følelsen av å være en taper i det moderne samfunnet.
Mot slutten av 1800-tallet begynte forfattere å eksperimentere med både form og innhold på nye måter. Diktere brøt med tradisjonelle metriske former og begynte å skrive på frie vers, en form som bedre kunne reflektere den kaotiske og fragmenterte virkelighetsoppfatningen. Narrativene ble ofte ikke-lineære, og bruken av indre monolog og stream-of-consciousness ble vanligere for å fange tankenes ustrukturerte flyt. Den første fasen av modernismen i Norge, kjent som nyromantikken, er et godt eksempel på denne tidlige eksperimenteringen, hvor man utforsket subjektive opplevelser og det ubevisste, ofte med en melankolsk eller mystisk undertone. Denne perioden la grunnlaget for den mer radikale modernismen som skulle følge.
Etter nyromantikken opplevde norsk modernistisk diktning en pause, mens høymodernismen blomstret i Europa med sin intense eksperimentering innen kunst og litteratur. På 1930-tallet vendte imidlertid modernismen tilbake til Norge, og en sentral skikkelse i denne gjenkomsten var Rolf Jacobsen (1907-1994). Han debuterte med diktsamlingen Jord og Jern i 1933, som umiddelbart plasserte ham som en foregangsfigur i norsk modernisme. I sin tidlige fase var Jacobsen sterkt inspirert av futuristene, en kunstretning som hyllet maskinenes kraft, fart og den moderne byens dynamikk. Hans verk uttrykte en viss entusiasme, eller i det minste en fascinasjon, for teknologi og den moderne verden. Dette synet skulle imidlertid endre seg markant gjennom forfatterskapet, fra en initial hyllest til en stadig mer kritisk holdning.
Senere i Jacobsens karriere ble han stadig mer kritisk til teknologiens innvirkning på samfunnet og mennesket, noe som tydelig kommer frem i diktet «Rulle rundt-» (1975), fra samlingen Pusteøvelser. Denne utviklingen i forfatterskapet reflekterer tidens endrede holdninger til teknologi og fremskritt, fra optimisme til en økende bekymring for miljø og menneskets fremmedgjøring. Et interessant eksempel på Jacobsens tidlige stil finnes i diktet «Byens Metafysikk» fra Jord og Jern, hvor tonen og språket er høypoetisk og nærmest elitistisk. Denne stilen er typisk for den tidlige modernismen og verk fra gullalderen i norsk modernisme, en periode som var preget av et mer krevende og ofte dystert uttrykk. I «Byens Metafysikk» skriver Jacobsen at «Ingen kan høre telefonkablenes knitrende liv», et bilde som antyder en urban klangbunn, men med en underliggende mystikk og en utforskning av byens skjulte, usynlige liv.
Denne tidlige stilen står i sterk kontrast til den enklere tonen i diktet «Rulle rundt-», som bærer preg av en senere modernistisk strømning kalt nyenkelheten. Nyenkelheten oppsto på 1960-tallet som en reaksjon på høymodernismens komplekse metaforer og vanskelig tilgjengelige språk, som ofte ble oppfattet som elitistisk og utilgjengelig for et bredere publikum. Programmet for nyenkelheten var å gjøre diktningen mer tilgjengelig, å senke terskelen for forståelse, og å bevege seg bort fra det elitistiske og særpregede. Dette virker å stemme godt med språket i «Rulle rundt-», som ikke er overlesset med tungt språk eller komplekse metaforer, som eksemplifisert i linjen «for de skal rulle rundt på hjul/og kjøpe morsomme ting», som skaper et umiddelbart, gjenkjennelig bilde.
Samtidig var et annet mål for nyenkelheten å gi diktene en lettere tone, og ikke nødvendigvis forbli i det dystre. Her avviker «Rulle rundt-» noe fra nyenkelhetens idealer, da Jacobsen tvert imot virker å anlegge et ganske kritisk og negativt blikk på det han tematiserer. Diktet opprettholder en viss alvorspreget, nesten høypoetisk, tone til tross for det enkle språket. Hovedtemaet i diktet kan derfor sies å være nettopp samfunnskritikk, spesielt en kritikk av hvordan teknologien og den moderne livsstilen har bidratt til å gjøre mennesket mindre humant eller fremmedgjort. Motivene i diktet beskriver byens pulserende liv og hvordan menneskene jages av et ønske om å skaffe seg materialistiske goder, ofte på bekostning av dypere menneskelige relasjoner og et fellesskap.
Diktet «Rulle rundt-» fremviser flere klassiske modernistiske trekk, både i form og innhold. At diktet er skrevet på frie vers, uten faste rim eller metrum, er et særtrekk ved modernismen, som brøt med tradisjonelle, bundne former for å skape et mer direkte og ufiltrert uttrykk. Denne formen bidrar til å forsterke følelsen av en fragmentert og urolig virkelighet, hvor ingen ytre ramme gir trygghet eller orden. Jacobsen bruker også mange setningsbrudd og enjambement (linjebrudd midt i en setning), noe som gir diktet en hakkete og dynamisk rytme som etterligner byens urolige puls. Dette skaper en følelse av at teksten puster og lever i takt med det den beskriver.
En sentral følelse som gjennomsyrer diktet, og som er et tydelig modernistisk kjennetegn, er fremmedgjorthet. Dette kommer til syne flere steder i diktet, blant annet når det heter at «ingen kjenner hverandre mer». Denne linjen formidler en dyp følelse av isolasjon og ensomhet, hvor individer eksisterer side om side uten reell kontakt, ute av stand til å nå inn til hverandre. Fellesskapet har forvitret i den moderne, teknologiske byen, og er erstattet av en opplevelse av anonymitet. Det enkelte menneske reduseres til en anonym enhet i massen, som illustrert av bruken av ordet «alle» – «alle ruller rundt», «alle gamle må legge seg og dør» – som visker ut individualiteten.
Byen selv er et viktig motiv i modernismen, og dette er også tilfellet i «Rulle rundt-». Den første verselinjen setter umiddelbart scenen: «I den tekniske byen/hvor alle ruller rundt på hjul». Bildet av mennesker som «ruller rundt på hjul» kan tolkes som en beskrivelse av urban transport, men også som en metafor for en rastløs og målrettet bevegelse uten dybde eller mening. Verden oppleves som kaotisk og uoversiktlig, noe som understrekes av verselinjer som «mens lysene blinker rødt og blinker grønt/ruller alle rundt på hjul». Dette bildet av blinkende lys og konstant bevegelse reflekterer den forvirrende og intense rytmen i det moderne bylivet, et kaotisk bilde man ofte finner i modernistisk diktning. Menneskene i diktet er fanget i denne rastløse bevegelsen, styrt av ytre impulser og forbruksjag, uten tid til refleksjon eller genuine møter. …