Denne artikkelen analyserer Rolf Jacobsens «Rulle rundt-» (1975) og Carl Frode Tillers «Det framande landet» (2022) for å belyse modernismens vedvarende tematisering av fremmedgjøring og tap av fellesskap.
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-10-13
Modernismen, en litterær og kunstnerisk epoke som strekker seg fra slutten av 1800-tallet og langt inn i vår tid, er definert av sin intense eksperimentering og dype engasjement i den moderne verdens utfordringer. Perioden er preget av en fragmentert og kaotisk verdensoppfatning, ofte med en underliggende kritikk av samfunnets utvikling, teknologiske fremskritt og de endrede mellommenneskelige relasjonene. Denne problematikken kommer tydelig til uttrykk i diktene «Rulle rundt-» (1975) av Rolf Jacobsen og «Det framande landet» (2022) av Carl Frode Tiller, som, til tross for nesten femti års aldersforskjell, forenes i sitt samfunnskritiske budskap og sin utforskning av modernitetens fremmedgjøring. Denne artikkelen vil gjennom en tekstanalyse av begge diktene drøfte hvordan de belyser tapet av fellesskap og individets isolasjon i et moderne, konsumdrevet samfunn, og hvordan de, med utgangspunkt i modernistiske virkemidler, reflekterer over menneskets plass i en stadig mer teknologisert og fremmedgjørende verden.
Industrialiseringen på 1800-tallet førte med seg en radikal omveltning av menneskets livsvilkår og erfaringer. Storbyene vokste frem i et tempo som var uhørt, og dette endret både den sosiale strukturen og individets plass i samfunnet. Tradisjonelle verdier og faste holdepunkter ble utfordret av nye vitenskapelige teorier, som Darwins evolusjonsteori og Freuds psykoanalyse, som rokket ved menneskets selvforståelse. Samtidig bidro de grusomme hendelsene under den første verdenskrig til at mange mistet troen på fremskrittet, på en lys fremtid, og ikke minst på menneskets iboende godhet. Dette danner et viktig bakteppe for modernismen, hvor kunst og kultur ofte ble et redskap for å bearbeide og uttrykke disse komplekse følelsene av tap, forvirring og eksistensiell usikkerhet. Det ble typisk for modernistisk litteratur å tematisere fremmedgjorthet, den pulserende og ofte overveldende storbyen, og de endrede relasjonene mellom mennesker i et stadig mer anonymisert urbant landskap. Karakteristisk for modernismen er også et fokus på individets subjektive opplevelse, ofte preget av angst, isolasjon og følelsen av å være en taper i det moderne samfunnet.
Mot slutten av 1800-tallet begynte forfattere å eksperimentere med både form og innhold på nye måter. Diktere brøt med tradisjonelle metriske former og begynte å skrive på frie vers, en form som bedre kunne reflektere den kaotiske og fragmenterte virkelighetsoppfatningen. Narrativene ble ofte ikke-lineære, og bruken av indre monolog og stream-of-consciousness ble vanligere for å fange tankenes ustrukturerte flyt. Den første fasen av modernismen i Norge, kjent som nyromantikken, er et godt eksempel på denne tidlige eksperimenteringen, hvor man utforsket subjektive opplevelser og det ubevisste, ofte med en melankolsk eller mystisk undertone. Denne perioden la grunnlaget for den mer radikale modernismen som skulle følge.
Etter nyromantikken opplevde norsk modernistisk diktning en pause, mens høymodernismen blomstret i Europa med sin intense eksperimentering innen kunst og litteratur. På 1930-tallet vendte imidlertid modernismen tilbake til Norge, og en sentral skikkelse i denne gjenkomsten var Rolf Jacobsen (1907-1994). Han debuterte med diktsamlingen Jord og Jern i 1933, som umiddelbart plasserte ham som en foregangsfigur i norsk modernisme. I sin tidlige fase var Jacobsen sterkt inspirert av futuristene, en kunstretning som hyllet maskinenes kraft, fart og den moderne byens dynamikk. Hans verk uttrykte en viss entusiasme, eller i det minste en fascinasjon, for teknologi og den moderne verden. Dette synet skulle imidlertid endre seg markant gjennom forfatterskapet, fra en initial hyllest til en stadig mer kritisk holdning. …