En grundig analyse av Gunnar Wærness’ «Å skrive er å be om for mykje» som utforsker diktets metapoetiske natur, språkets grenser og det eksistensielle prosjektet det er å uttrykke seg. Diktet balanserer sårbarhet med håp
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-07-23
Analyse av «Å skrive er å be om for mykje» av Gunnar Wærness
Gunnar Wærness (født 1971) er en fremtredende norsk poet og billedkunstner, anerkjent for sin særegne lyrikk som utforsker eksistensielle spørsmål, språkets komplekse natur og kunstens betingelser. Fra diktsamlingen Takk (2010) finner vi diktet «Å skrive er å be om for mykje», et verk som på en dyptgripende måte tematiserer selve skrivingens vesen. Gjennom en reflekterende og undrende tone stiller Wærness sentrale spørsmål ved kunstens og språkets evne til å fange virkeligheten, og forfatterens rett til å forsøke. Dette diktet er en metadiktning – et dikt som reflekterer over diktet selv – og utgjør samtidig en dyp eksistensiell betraktning over menneskets fundamentale forsøk på å uttrykke seg. Vår analyse vil utforske hvordan Wærness gjennom form, språk og tematikk uttrykker den paradoksale nødvendigheten av å skrive, selv når det oppleves som en overskridelse av det mulige eller det tillatte.
💡 Kort om diktet«Å skrive er å be om for mykje» fra diktsamlingen Takk (2010) av Gunnar Wærness er en metadiktning som utforsker språkets begrensninger og skrivingens eksistensielle karakter. Diktet reflekterer over det sårbare, men nødvendige, forsøket på å uttrykke seg, og stiller spørsmål ved kunstens evne til å fange virkeligheten. Det er preget av tvil, håp og en dyp humanisme, og inviterer leseren til å reflektere over kommunikasjonens utfordringer og kunstens betydning. …