En grundig analyse av Gunnar Wærness’ «Å skrive er å be om for mykje» som utforsker diktets metapoetiske natur, språkets grenser og det eksistensielle prosjektet det er å uttrykke seg.
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-10-13
Gunnar Wærness (født 1971) er en fremtredende norsk poet og billedkunstner, anerkjent for sin særegne lyrikk som utforsker eksistensielle spørsmål, språkets komplekse natur og kunstens betingelser. Fra diktsamlingen Takk (2010) finner vi diktet «Å skrive er å be om for mykje», et verk som på en dyptgripende måte tematiserer selve skrivingens vesen. Gjennom en reflekterende og undrende tone stiller Wærness sentrale spørsmål ved kunstens og språkets evne til å fange virkeligheten, og forfatterens rett til å forsøke. Dette diktet er en metadiktning – et dikt som reflekterer over diktet selv – og utgjør samtidig en dyp eksistensiell betraktning over menneskets fundamentale forsøk på å uttrykke seg. Vår analyse vil utforske hvordan Wærness gjennom form, språk og tematikk uttrykker den paradoksale nødvendigheten av å skrive, selv når det oppleves som en overskridelse av det mulige eller det tillatte.
💡 Kort om diktet«Å skrive er å be om for mykje» fra diktsamlingen Takk (2010) av Gunnar Wærness er en metadiktning som utforsker språkets begrensninger og skrivingens eksistensielle karakter. Diktet reflekterer over det sårbare, men nødvendige, forsøket på å uttrykke seg, og stiller spørsmål ved kunstens evne til å fange virkeligheten. Det er preget av tvil, håp og en dyp humanisme, og inviterer leseren til å reflektere over kommunikasjonens utfordringer og kunstens betydning.
Gunnar Wærness (født 1971) er en av sin generasjons mest markante og originale lyrikere. Han debuterte i 1999 med diktsamlingen Kongesplint og har siden markert seg med en rekke prisbelønte utgivelser. Hans diktning kjennetegnes ofte av en eksperimenterende form, leken omgang med språket og en dyp filosofisk forankring. Wærness er kjent for å bryte med konvensjoner, utforske grensene for hva et dikt kan være, og ofte inkorporere elementer fra andre kunstarter, som billedkunst og musikk, i sitt virke. Forfatterskapet hans kalles gjerne samtidslitteratur, men rommer også tydelige spor av modernistisk og postmodernistisk tankegods.
Diktsamlingen Takk fra 2010 ble tildelt Brageprisen i klassen for skjønnlitteratur, noe som understreket Wærness’ posisjon som en viktig stemme i norsk litteratur. Samlingen utforsker blant annet temaer som erindring, tap, takknemlighet, og ikke minst, selve språket og skrivekunsten. Diktet «Å skrive er å be om for mykje» står sentralt i denne tematiske utforskningen, da det fungerer som en metakommentar til samlingens (og kanskje all diktnings) anliggende: å gi form til det uutsigelige og å finne et språk for det som overskrider det hverdagslige.
Wærness’ diktning inviterer ofte til aktiv deltakelse fra leseren, og krever en form for medtenkning som går utover passiv mottakelse. Hans tekster er sjelden entydige, men åpner snarere for multiple tolkninger og lag av mening. Dette gjør at diktene hans ofte oppleves som utfordrende, men samtidig svært givende, og bidrar til en rikere forståelse av norskfaget på ifingo, spesielt innenfor litteraturhistorie.
Diktet «Å skrive er å be om for mykje» er solid forankret i samtidslitteraturen, men trekker også på en lang rekke litterære tradisjoner. Wærness’ diktning viser tydelige spor av modernismens vektlegging av individets subjektive erfaringer, brudd med tradisjonelle former og en utforskning av språkets begrensninger og muligheter. Den frie formen, det reflekterende «jeg-et» og fokuset på det indre livet er arvegods fra modernistiske strømninger som begynte for alvor på begynnelsen av 1900-tallet. …