Analyse: Ivar Aasen – Om skriftspråket vårt (essay, utdrag, 1836)

Ivar Aasens essay Om skriftspråket vårt, skrevet allerede i 1836, representerer en fundamental milepæl i norsk språkhistorie og er selve kimen til utviklingen av det vi i dag kjenner som nynorsk. I dette utdraget, forfattet da Aasen var en ung mann på kun 23 år, utforsker han med skarpsindighet og kritisk blikk den daværende praksisen med å benytte dansk som skriftspråk i Norge. Teksten er en tidlig, men allerede overbevisende og logisk fundert argumentasjon for et nasjonalt skriftspråk som er forankret i de norske dialektene. Den reflekterer i høyeste grad den nasjonalromantiske tanken om språket som folkets sjel, identitet og en uunnværlig del av nasjonsbyggingen. I denne tekstanalysen vil vi utforske hvordan Aasen gjennom essayistisk form og retoriske virkemidler etablerer et argument som ikke bare var radikalt for sin tid, men som også la grunnlaget for en omfattende språkreform som har formet norsk identitet og kultur.

Forfatteren og verket

Ivar Aasen (1813–1896) er en av Norges mest sentrale skikkelser, mest kjent for sitt monumentale arbeid med å skape et nytt, samnorsk skriftspråk basert på de norske folkemålene – det som senere skulle bli nynorsk (opprinnelig kalt landsmål). Han vokste opp på en liten gård i Ørsta på Sunnmøre, og hans bakgrunn som bondesønn uten formell høyere utdanning understreker det bemerkelsesverdige ved hans intellektuelle bragder. Aasen var i stor grad autodidakt, med en usedvanlig språklig begavelse og en brennende interesse for botanikk, historie og lingvistikk. Hans akademiske nysgjerrighet og systematiske tilnærming til studiet av norske dialekter gjorde ham til en pioner innenfor norsk språkforskning.

Essay Om skriftspråket vårt, skrevet i 1836, er et tidlig vitnesbyrd om Aasens gryende språklige visjon. Det ble utgitt anonymt, men viser allerede hans dype forståelse for det språklige skillet som eksisterte i Norge: avstanden mellom det danske skriftspråket og de levende norske talemålene. Verket er ikke et vitenskapelig avhandling i moderne forstand, men heller et reflekterende og argumenterende essay, preget av en ung manns begeistring og overbevisning. Det viser Aasen som en tidlig og modig stemme i språkdebatten, lenge før hans store ordbok- og grammatikkverk så dagens lys.

Essayet er et fundamentalt utgangspunkt for å forstå Aasens ideologiske motivasjon. Han var ikke bare en språkforsker; han var også en idealist som trodde på språkets evne til å bygge nasjon og samle folk. Ideen om at språket skulle «speile folket» og deres identitet, og at et fremmed skriftspråk undergravde nasjonens selvrespekt, var kjernen i hans tidlige argumentasjon. Denne tanken bar han med seg gjennom hele sitt virke og formet det enorme arbeidet han la ned i å samle inn, systematisere og normere de norske dialektene.

Historisk og litterær kontekst

Tidlig på 1800-tallet var Norge inne i en periode preget av en gryende nasjonalisme og et presserende ønske om å definere sin egen identitet. Etter fire hundre års union med Danmark, og en kort, tvungen overgang til union med Sverige i 1814, sto den nye nasjonen overfor den store oppgaven å etablere seg som en selvstendig kulturell og politisk enhet. Denne perioden var sterkt farget av romantikk og nasjonalromantikk, en europeisk strømning som i Norge fikk et særnorsk uttrykk.

Den nasjonalromantiske bevegelsen søkte tilbake til folkedypet, den urørte naturen, historien og egenartede tradisjoner for å skape et fundament for den nye nasjonen. Språket ble raskt et av de mest sentrale symbolene og virkemidlene i denne prosessen. Med dansk som det offisielle skriftspråket, arvet fra dansketiden, oppsto en følelse av at Norge manglet et eget, genuint skriftspråk som kunne speile folkets virkelige stemme og kulturarv. De fleste nordmenn snakket dialekter som var langt fjernere fra dansk enn fra hverandre, og skillet mellom talespråk og skriftspråk var en kilde til både forvirring og kulturell fremmedgjøring. …