Denne artikkelen tilbyr en komplett analyse av Dorothe Engelbretsdatters salme «Når verden med sin glede sviker». Vi utforsker diktets barokke kjennetegn, dets tematiske dybde om lidelse og tro, og Engelbretsdatters bane
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-07-23
Her får du en komplett analyse av «Når verden med sin glede sviker» av Dorothe Engelbretsdatter, som gir deg alt du trenger for å mestre diktet på eksamen i norsk.
Dorothe Engelbretsdatter (1634–1716) regnes som Norges første, profesjonelle kvinnelige forfatter med stor suksess, og en pioner innenfor den norskspråklige litteraturen. Hennes tekster er dypt forankret i barokkens stil og fromhetslitteratur, og hennes mest kjente verk er salmesamlingen Sjelens sang-offer, utgitt i 1678. Diktet «Når verden med sin glede sviker» er et sentralt eksempel på hennes religiøse diktning, hvor det lyriske jeget uttrykker dyp sorg, ydmykhet og uforbeholden tillit til Gud når livets prøvelser blir overveldende. I denne guiden vil vi gjennomføre en grundig analyse av diktet, med fokus på dets tematikk, språklige virkemidler, komposisjon, og ubestridelige plass i barokkens litteratur. Vår tese er at diktet, gjennom sin mesterlige bruk av barokke kontraster og et inderlig, personlig språk, ikke bare reflekterer Engelbretsdatters egne livserfaringer, men også gir et universelt uttrykk for menneskets søken etter trøst og håp i møte med lidelse.
Før vi går i dybden, er det nyttig å lese hele diktet:
Når verden med sin glede sviker,
når kors fra alle hjørner kiker,
når all min velferd ligger nede,
når jeg er trett av sorg og vrede,
når all min makt og råd er borte,
da banker jeg på nådens porte.
Jeg er dog kun som bare støv,
og bever ofte som et løv,
jeg synder, snubler, faller, feiler
og vet ei hva min brøst kan skjule,
du kjenner meg langt bedre, Herre,
enn jeg meg selv dessverre. …