Analyse av Jon Fosses teaterstykke «Nokon kjem til å komme» (1996)

Analyse av Jon Fosses teaterstykke «Nokon kjem til å komme» (1996)

Innledning

Jon Fosse (f. 1959) er utvilsomt en av Norges mest innflytelsesrike og internasjonalt anerkjente samtidsforfattere og dramatikere, og hans betydning for moderne teater ble bekreftet da han mottok Nobelprisen i litteratur i 2023. Han debuterte som forfatter på 1980-tallet, men det var med skuespillet «Nokon kjem til å komme», skrevet i 1992–93 og utgitt i 1996, at han for alvor slo gjennom internasjonalt som dramatiker. Stykket har blitt satt opp på scener verden over, og det regnes som et nøkkelverk innen moderne europeisk teater.

Fosse er kjent for sin særegne, minimalistiske stil, der både det som sies og det som ikke blir sagt, spiller en avgjørende rolle. «Nokon kjem til å komme» tematiserer dype eksistensielle spørsmål knyttet til kjærlighet, nærhet, ensomhet og frykten for det ytre – alt formidlet gjennom et repeterende og rytmisk språk preget av pauser og stillhet. I denne analysen skal vi utforske hvordan Fosse gjennom sin unike dramaturgi og språkbruk skaper et intenst drama om menneskets sårbarhet, lengselen etter tilhørighet og den uunngåelige trusselen fra det ukjente, og hvordan dette plasserer verket sentralt i den samtidslitterære tradisjonen.

Forfatteren og verket

Jon Fosse er en nynorskforfatter som har markert seg som en av de mest originale stemmene i moderne norsk litteratur. Med en omfattende produksjon som spenner fra romaner, dikt og essays til barnebøker, er det likevel som dramatiker han har oppnådd størst internasjonal anerkjennelse. Hans dramatiske debut kom med «Og aldri skal vi skiljast» i 1994, men det var altså «Nokon kjem til å komme» som befestet hans posisjon som en nyskapende dramatiker. Fosse omtales ofte som arvtakeren til Henrik Ibsen og regnes som en av verdens mest spilte dramatikere i dag.

Verket «Nokon kjem til å komme» er et paradigme for Fosses dramatiske stil, ofte karakterisert som «den andre dramatikken» eller postdramatisk teater. Det skiller seg markant fra tradisjonell, handlingsdrevet dramatikk og fokuserer heller på stemning, atmosfære og de indre landskapene til karakterene. Stykket er en tidlig og svært potent demonstrasjon av Fosses evne til å skape dyptpløyende eksistensielle dramaer med minimale virkemidler, noe som har blitt et varemerke for hele hans dramatikerkarriere. Det utgjør en bro mellom hans tidlige prosa og den unike teaterformen han videreutviklet.

Valget av nynorsk som målform er også et viktig aspekt ved Fosses forfatterskap. Nynorsken gir språket en egen klang og nærhet, og bidrar til den særegne rytmen og musikaliteten som er så sentral i hans tekster. Denne språklige forankringen forsterker stykkets universelle temaer samtidig som det gir det en distinkt norsk identitet, noe som bidrar til Fosses posisjon som en sentral skikkelse i norskfaget.

Historisk og litterær kontekst

«Nokon kjem til å komme» er et tydelig barn av samtidslitteraturen, nærmere bestemt postmodernismen, som er den litterære epoken som dominerer fra ca. 1970–1980 og fram til i dag. Postmodernismen kjennetegnes av en skepsis til «store fortellinger», en fragmentert virkelighetsoppfatning, og ofte et fokus på språkets egen autonomi og begrensninger. Fosse regnes som en av de mest sentrale postmoderne forfatterne i Norge, og hans teater speiler mange av disse trekkene.

I et historisk perspektiv var 1990-tallet en tid preget av økende globalisering, teknologisk utvikling, men også en tiltakende individualisering og eksistensiell usikkerhet. I møte med denne komplekse virkeligheten søker postmodernismen ofte etter mening i det fragmenterte, det ufullstendige og det ambivalente. Fosse utforsker denne ambivalensen ved å sette fokus på menneskets indre landskap og relasjonelle sårbarhet, snarere enn ytre hendelser eller samfunnskritikk. Han skriver inn i en tradisjon av modernistisk og postmoderne dramatikk som utfordrer publikums forventninger og inviterer til dypere refleksjon, slik som Samuel Becketts absurde teater.

Stykket kan også sees i lys av den nordiske tradisjonen med lavmælt realisme, men Fosse tar denne realismen et skritt videre mot det poetiske og abstraherte. Han forener hverdagens språk med en dyp eksistensiell angst, og skaper et univers som er både gjenkjennelig og fremmedgjørende. Denne balansen gjør «Nokon kjem til å komme» til et sentralt verk for å forstå utviklingen av moderne europeisk dramatikk, og for å studere hvordan kunst kan speile og utfordre vår oppfatning av virkelighet og menneskelig erfaring.

Sjanger

«Nokon kjem til å komme» er et teaterstykke, altså et dramatisk verk. Innenfor dramatikken plasserer det seg i det Fosse selv har kalt «den andre dramatikken», som gjerne assosieres med postdramatisk teater eller minimalistisk teater. Dette er en sjanger som bevisst bryter med klassiske dramaturgiske prinsipper, slik som en lineær handling, tydelig konfliktutvikling, karakterpsykologi i tradisjonell forstand og en klar løsning. I stedet vektlegges andre elementer.

Kjennetegn ved Fosses dramatikk, som tydelig kommer til uttrykk her, inkluderer:

• Minimalisme: Både i antall karakterer, ytre handling, scenografi og språk. Fokuset er på det essensielle.
• Poetisk realisme: Selv om språket er enkelt og hverdagslig, har det en sterk poetisk og rytmisk kvalitet. Replikkene har ofte en musikalitet som er like viktig som det semantiske innholdet.
• Eksistensielt fokus: Stykket utforsker grunnleggende menneskelige spørsmål om identitet, relasjoner, frykt og ensomhet, ofte i møte med tomhet eller fravær av mening.
• Åpenhet for tolkning: Handlingen og karakterenes motivasjoner er ofte tvetydige, noe som inviterer publikum til aktivt å fylle inn mellomrommene og skape sin egen forståelse. Dette er et hallmark ved tekstanalyse av Fosse.
• Gjentakelser og variasjoner: Replikkene og motivene gjentas, men med subtile endringer som skaper en underliggende spenning og fremdrift, snarere enn en tydelig plotutvikling.

Fosse skaper et teater som er mer opptatt av stemning og følelse enn av ytre begivenheter, og der det usagte rommer like stor, om ikke større, betydning enn det som faktisk ytres. Dette gjør stykket til et eksempel på moderne dramatik som utfordrer publikums konvensjonelle forventninger til teater og inviterer til en mer meditativ og sanselig opplevelse.

Sammendrag av handlingen

Stykket «Nokon kjem til å komme» utspiller seg i og rundt et avsidesliggende hus ved havet. Det er et lavmælt, men intenst kammerspill som involverer kun tre karakterer: «Han», «Ho» og «Mannen». Fortellingen begynner med at Han og Ho har kjøpt dette huset med et uttalt ønske om å trekke seg tilbake fra verden og være helt alene sammen, isolert i sin kjærlighet og trygghet.

I stykkets innledning uttrykker paret en nesten utopisk visjon om felleskap: «Vi skal vere saman, åleine, i kvarandre». Dette etablerer en tone av inderlig lengsel etter total sammensmeltning og trygghet. Men denne idyllen brytes raskt av en gryende uro. Ho begynner å føle, med en voksende intensitet, at «nokon kjem til å komme». Denne følelsen er diffus og uforklarlig, men den gjennomsyrer dialogen og skaper en latent spenning.

Uroen materialiserer seg når den tidligere eieren av huset, «Mannen», dukker opp. Hans ankomst er ikke dramatisk, men hans blotte tilstedeværelse forstyrrer parets ønskede isolasjon fullstendig. Mannen lusker rundt huset, dukker opp og forsvinner, og representerer den konkrete, men likevel abstrakte trusselen utenfra. Hans tilstedeværelse eskalerer Han sin sjalusi og usikkerhet, og paret begynner å tvile på hverandre og seg selv. Deres forsøk på å bevare en uforstyrret intimitet blir stadig vanskeligere.

Gjennom repeterende dialoger og lange pauser utforskes parets indre kamper. Frykten for «den andre» – både Mannen og hverandre – blottlegges. Det de trodde skulle være en fredelig tilværelse, utvikler seg til et sted fylt av uro, frykt og en fundamental erkjennelse av at fullstendig isolasjon fra verden, og fra sine egne indre demoner, er umulig. Stykket ender ikke med en løsning eller et klimaks i tradisjonell forstand, men snarere med en forsterket følelse av vedvarende usikkerhet og åpenhet, hvor «Mannen»s tilstedeværelse forblir en ubestemmelig, men overhengende trussel.

Komposisjon og fortellerteknikk

«Nokon kjem til å komme» har en særegen komposisjon som bryter med tradisjonell dramatisk struktur. I stedet for en lineær utvikling med en tydelig eksposisjon, stigende spenning, klimaks og fallende handling mot en løsning, benytter Fosse seg av en sirkulær og repetitiv oppbygning. Dette skaper en meditativ, nesten rituell, kvalitet over stykket.

Den sirkulære strukturen kommer til uttrykk gjennom hyppige gjentakelser av replikker og situasjoner. Paret kretser rundt de samme temaene – ønsket om å være alene, frykten for at noen kommer, sjalusi og usikkerhet. Disse gjentakelsene er sjelden identiske; de inneholder små variasjoner og forskyvninger som gradvis avslører dypere lag av angst og relasjonell sårbarhet. Dette er en teknikk som bygger en underliggende spenning og uro, snarere enn en ytre dramatisk kurve. Publikum opplever en følelse av å være fanget i karakterenes tilstand, der tiden ikke nødvendigvis går fremover, men snarere sirkulerer rundt et uoppløselig problem. …