En dypdykkanalyse av Jon Fosses Nobelprisvinnende teaterstykke «Nokon kjem til å komme». Utforsk stykkets minimalistiske stil, sentrale tematikk og unike dramaturgi.
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-10-13
Analyse av Jon Fosses teaterstykke «Nokon kjem til å komme» (1996)
Jon Fosse (f. 1959) er utvilsomt en av Norges mest innflytelsesrike og internasjonalt anerkjente samtidsforfattere og dramatikere, og hans betydning for moderne teater ble bekreftet da han mottok Nobelprisen i litteratur i 2023. Han debuterte som forfatter på 1980-tallet, men det var med skuespillet «Nokon kjem til å komme», skrevet i 1992–93 og utgitt i 1996, at han for alvor slo gjennom internasjonalt som dramatiker. Stykket har blitt satt opp på scener verden over, og det regnes som et nøkkelverk innen moderne europeisk teater.
Fosse er kjent for sin særegne, minimalistiske stil, der både det som sies og det som ikke blir sagt, spiller en avgjørende rolle. «Nokon kjem til å komme» tematiserer dype eksistensielle spørsmål knyttet til kjærlighet, nærhet, ensomhet og frykten for det ytre – alt formidlet gjennom et repeterende og rytmisk språk preget av pauser og stillhet. I denne analysen skal vi utforske hvordan Fosse gjennom sin unike dramaturgi og språkbruk skaper et intenst drama om menneskets sårbarhet, lengselen etter tilhørighet og den uunngåelige trusselen fra det ukjente, og hvordan dette plasserer verket sentralt i den samtidslitterære tradisjonen.
Jon Fosse er en nynorskforfatter som har markert seg som en av de mest originale stemmene i moderne norsk litteratur. Med en omfattende produksjon som spenner fra romaner, dikt og essays til barnebøker, er det likevel som dramatiker han har oppnådd størst internasjonal anerkjennelse. Hans dramatiske debut kom med «Og aldri skal vi skiljast» i 1994, men det var altså «Nokon kjem til å komme» som befestet hans posisjon som en nyskapende dramatiker. Fosse omtales ofte som arvtakeren til Henrik Ibsen og regnes som en av verdens mest spilte dramatikere i dag.
Verket «Nokon kjem til å komme» er et paradigme for Fosses dramatiske stil, ofte karakterisert som «den andre dramatikken» eller postdramatisk teater. Det skiller seg markant fra tradisjonell, handlingsdrevet dramatikk og fokuserer heller på stemning, atmosfære og de indre landskapene til karakterene. Stykket er en tidlig og svært potent demonstrasjon av Fosses evne til å skape dyptpløyende eksistensielle dramaer med minimale virkemidler, noe som har blitt et varemerke for hele hans dramatikerkarriere. Det utgjør en bro mellom hans tidlige prosa og den unike teaterformen han videreutviklet.
Valget av nynorsk som målform er også et viktig aspekt ved Fosses forfatterskap. Nynorsken gir språket en egen klang og nærhet, og bidrar til den særegne rytmen og musikaliteten som er så sentral i hans tekster. Denne språklige forankringen forsterker stykkets universelle temaer samtidig som det gir det en distinkt norsk identitet, noe som bidrar til Fosses posisjon som en sentral skikkelse i norskfaget.
«Nokon kjem til å komme» er et tydelig barn av samtidslitteraturen, nærmere bestemt postmodernismen, som er den litterære epoken som dominerer fra ca. 1970–1980 og fram til i dag. Postmodernismen kjennetegnes av en skepsis til «store fortellinger», en fragmentert virkelighetsoppfatning, og ofte et fokus på språkets egen autonomi og begrensninger. Fosse regnes som en av de mest sentrale postmoderne forfatterne i Norge, og hans teater speiler mange av disse trekkene.
I et historisk perspektiv var 1990-tallet en tid preget av økende globalisering, teknologisk utvikling, men også en tiltakende individualisering og eksistensiell usikkerhet. I møte med denne komplekse virkeligheten søker postmodernismen ofte etter mening i det fragmenterte, det ufullstendige og det ambivalente. Fosse utforsker denne ambivalensen ved å sette fokus på menneskets indre landskap og relasjonelle sårbarhet, snarere enn ytre hendelser eller samfunnskritikk. Han skriver inn i en tradisjon av modernistisk og postmoderne dramatikk som utfordrer publikums forventninger og inviterer til dypere refleksjon, slik som Samuel Becketts absurde teater.
Stykket kan også sees i lys av den nordiske tradisjonen med lavmælt realisme, men Fosse tar denne realismen et skritt videre mot det poetiske og abstraherte. Han forener hverdagens språk med en dyp eksistensiell angst, og skaper et univers som er både gjenkjennelig og fremmedgjørende. Denne balansen gjør «Nokon kjem til å komme» til et sentralt verk for å forstå utviklingen av moderne europeisk dramatikk, og for å studere hvordan kunst kan speile og utfordre vår oppfatning av virkelighet og menneskelig erfaring.
«Nokon kjem til å komme» er et teaterstykke, altså et dramatisk verk. Innenfor dramatikken plasserer det seg i det Fosse selv har kalt «den andre dramatikken», som gjerne assosieres med postdramatisk teater eller minimalistisk teater. Dette er en sjanger som bevisst bryter med klassiske dramaturgiske prinsipper, slik som en lineær handling, tydelig konfliktutvikling, karakterpsykologi i tradisjonell forstand og en klar løsning. I stedet vektlegges andre elementer.
Kjennetegn ved Fosses dramatikk, som tydelig kommer til uttrykk her, inkluderer: …