1917-reformen innførte valgfrie endringer i bokmål for å fornorske skriftspråket og tilnærme det nynorsk. Dette essayet drøfter reformens bakgrunn, de spesifikke endringene.
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-09-22
Språket er en levende organisme som stadig er i endring, og i Norge har denne utviklingen ofte vært et resultat av bevisst språkutvikling og politikk. Den norske språkhistorien er tett knyttet til nasjonsbygging, der rettskrivingsreformer har spilt en sentral rolle i å forme både det talte og det skrevne språket. Blant de viktigste milepælene i denne prosessen står 1917-reformen, en omfattende rettskrivingsreform som berørte både bokmål (den gang riksmål) og nynorsk (tidligere landsmål).
For bokmålets del innførte 1917-reformen en rekke valgfrie endringer. Disse endringene hadde et klart mål: å fornorske skriftspråket og gradvis tilnærme bokmål til nynorsk, som representerte en mer folkelig og dialektnær tradisjon. Denne artikkelen vil utforske de spesifikke valgfrie endringene som ble vedtatt, og drøfte hvilken innvirkning de fikk på norsk språkbruk og den videre språkutviklingen. Vi vil se på hvordan reformen reflekterte tidens nasjonsbyggende ånd, de språklige prinsippene som lå til grunn, og hvilken rolle den spilte i den langvarige striden om det norske skriftspråkets identitet.
1917-reformen markerte et viktig vendepunkt i norsk språkhistorie, da den som den første reformen eksplisitt hadde som mål å tilnærme det daværende riksmålet (bokmål) og landsmålet (nynorsk). Denne tilnærmingspolitikken la grunnlaget for det som senere skulle bli kjent som samnorskprosjektet, selv om selve begrepet ennå ikke var etablert. Reformen ble vedtatt av Stortinget og sprang ut av en kombinasjon av nasjonalpolitiske ønsker om samling og et språklig behov for modernisering og fornorsking i kjølvannet av unionsoppløsningen i 1905.
Et sentralt og nyskapende trekk ved bokmålsdelen av reformen var innføringen av en rekke valgfrie former. Dette innebar at språkbrukere – fra forfattere og lærere til elever og allmennheten – fikk muligheten til å velge mellom de etablerte, ofte danskpregede formene, og nye former som var mer fornorskede og lå nærmere norske dialekter. Denne strategien representerte et politisk kompromiss, anerkjent som en pragmatisk tilnærming for å unngå for stor polarisering i språkdebatten. Hensikten var å øke skriftspråkets fleksibilitet og gradvis forberede befolkningen på en overgang til et skriftspråk som i større grad reflekterte norsk talemål og identitet. Dette var også et uttrykk for den demokratiseringsprosessen som preget samfunnet, der språket skulle gjøres mer tilgjengelig for alle samfunnslag.
Den ideologiske underbygningen for reformen var kompleks. På den ene siden var det et sterkt ønske om å styrke norsk identitet etter løsrivelsen fra Danmark og Sverige, noe som krevde et skriftspråk som speilet det levende, norske talemålet. På den andre siden var det en motstand mot å bryte for brått med en lang litterær tradisjon og etablert språkbruk, spesielt i urbane strøk. Løsningen med valgfrie former forsøkte å balansere disse motstridende hensynene, og la grunnlaget for en langvarig språkstrid som skulle prege Norge i flere tiår. Reformen ble utformet av en komité som inkluderte fremtredende språkforskere og politikere, og bygget på grundige analyser av norske dialekter og den historiske utviklingen av både riksmål og landsmål. Ønsket om å skape et felles norsk skriftspråk, et 'samnorsk', var en drivkraft, men erkjennelsen av at dette måtte skje gradvis og med respekt for eksisterende språkbruk var like viktig.
💡 Språkstriden og samnorskDen norske språkstriden handlet om hvilket skriftspråk Norge skulle ha etter unionsoppløsningen i 1905. Samnorskprosjektet, som 1917-reformen var en del av, var et forsøk på å smelte sammen bokmål og nynorsk til ett felles norsk skriftspråk. Dette møtte stor motstand, og samnorskpolitikken ble offisielt oppgitt i 2002. Likevel har reformene bidratt til at bokmål i dag er mer fornorsket enn det daværende riksmålet.
En av de mest markante valgfrie endringene var innføringen av den såkalte a-endelsen i bestemt form entall for hunkjønnsord. Tidligere var de tradisjonelle formene med -en dominerende, som i ord som piken, solen og hytten. 1917-reformen åpnet nå for de valgfri formene pika, sola og hytta. Denne endringen representerte et av de mest synlige skrittene vekk fra den danske skriftspråkstradisjonen.
Dette var et svært tydelig brudd med det dansk-norske skriftspråkmønsteret og representerte en klar tilnærming til landsmålet/nynorsk, samt til mange norske dialekter. Bruken av -a-endelsen i bestemt form av hunkjønnsord er et karakteristisk trekk ved store deler av norsk talemål og nynorsk, og innføringen av denne valgfrie formen signaliserte et ønske om å bringe skriftspråket nærmere den folkelige uttalen. Denne formen har i dag blitt den dominerende i bokmål, selv om -en-formen fortsatt er tillatt for mange ord, noe som vitner om reformens langvarige innvirkning.
Reformen introduserte også valgfrie preteritumsformer for svake verb. De eldre, danskpregede formene som kastede og kjøbte ble suppleret med de mer fornorskede og talemålsnære formene kastet og kjøpte. Disse nye formene reflekterte i større grad den faktiske norske uttalen og hadde dype røtter i norske dialekter. Før 1917 var det vanlig med både -ede og -te, men de norske dialektene favoriserte i stor grad de endelsene som nå ble sidestilt.
Inspirasjonen til disse endringene kom blant annet fra den ortofone tankegangen til språkforskeren Knud Knudsen, som argumenterte for at skriftspråket burde reflektere talemålet. Ved å innføre disse formene tok reformen et viktig skritt mot et mer lydrett og norskpreget bokmål. Dette var en del av en større bevegelse for å «fordanske» riksmålet, en prosess som startet allerede på 1800-tallet, men som fikk et tydelig løft med 1917-reformen. Endringene bidro til å modernisere språket og gjøre det mer funksjonelt for den jevne språkbruker.
For substantiver i bestemt form flertall ble det også innført valgfrie endringer. De tradisjonelle danskpregede formene som hesterne og bønderne, ble nå også akseptert i de mer norske variantene hestene og bøndene. Denne justeringen sikret at endelsene bedre samsvarte med hvordan ordene ble uttalt i norsk talemål. Tidligere hadde det vært en tendens til å beholde de danske endelsene, selv om den muntlige bruken ofte avvek.
Denne type endring bidro til å harmonisere skriftspråket med den levende språkbruken i Norge, og var et ledd i arbeidet med å redusere de danske innslagene i det norske skriftspråket. Det var en pragmatisk tilpasning til språkbruken i de fleste norske dialekter og nynorsk, og gjorde skriftspråket mer gjenkjennelig for et bredere publikum. Endringene var viktige for å konsolidere tanken om et unikt norsk språk.
Innenfor personlige pronomener ble det åpnet for valgfrie former som dei i stedet for de (subjekt) og dei eller dein i stedet for dem (objekt). Selv om disse formene kanskje ikke ble like utbredt i umiddelbar praksis som andre endringer, representerte de et symbolsk og tydelig signal. De viste en vilje til å åpne skriftspråket ytterligere mot folkemålet og dets dialektvarianter, og demonstrerte et ønske om å speile et bredere spekter av norsk språkbruk. Disse formene var mer radikale og møtte større motstand, og ble aldri like godt etablert som a-endelsen i hunkjønnsord. Likevel var de et viktig ledd i samnorskstrategien.
Innføringen av dei for både subjekt og objekt, samt dein for objekt, var et direkte lån fra nynorsk og mange dialekter, der en slik sammensmelting eller forenkling av pronomensystemet var vanlig. Dette understreket reformens ambisjon om å bygge bro mellom de to skriftspråkene og anerkjenne variasjonen i norsk talemål. Det var et forsøk på å gjøre grammatikken mer intuitiv og mindre avhengig av den historiske, men i Norge lite brukte, skillet mellom subjekts- og objektsformene de/dem.
Reformen introduserte også mer radikale valgfrie former for infinitiv og partisipp av sterke verb. Mens de tradisjonelle formene var skrevet og løpt, ble de valgfri formene skrive og sprunge nå tillatt. Disse formene var sterkt inspirert av landsmålets grammatiske strukturer og mange norske dialekter. Dette var et mer dyptgående inngrep i grammatikken enn endringene i substantivbøyning, og viste en vilje til å endre selve kjernen i bokmålets strukturer.
Innføringen av slike former var et kraftig signal om tilnærmingen mellom de to skriftspråkene og representerte en dypere strukturell endring i bokmålets bøyningssystem, noe som ytterligere forsterket dets norske preg. Mens de tradisjonelle formene hadde en klar forankring i dansk, trakk de nye formene på en rik og mangfoldig norsk dialektal arv. Disse endringene ga språkbrukere muligheten til å velge former som resonerte mer med deres egen talemålsbakgrunn, og var et viktig skritt mot et mer enhetlig norsk skriftspråk. …