Denne artikkelen sammenligner språkreformene av 1917 og 1938, og belyser den viktigste forskjellen: valget mellom frivillighet og tvang i språkpolitikken.
Faglig kvalitetssikret av lærere og toppstudenter · Følger læreplanen (LK20) · Sist oppdatert 2026-09-18
Norsk språkhistorie er preget av en lang og ofte intens språkkamp, der ulike ideologier, samfunnsmessige hensyn og politiske ambisjoner har formet utviklingen av skriftspråkene våre. Blant de mest sentrale hendelsene i denne historien står språkreformene av 1917 og 1938, som begge hadde til hensikt å modernisere og "fornorske" bokmålet. Selv om begge reformene var ledd i det større samnorskprosjektet – et ambisiøst forsøk på å smelte sammen bokmål og nynorsk for å skape ett felles norsk skriftspråk – skilte de seg markant fra hverandre i både tilnærming, omfang, underliggende filosofi og den virkning de hadde på språksamfunnet. Denne artikkelen vil utforske hva som særpreger disse to reformene, og særlig belyse den fundamentale forskjellen som gjorde dem til så forskjellige kapitler i norsk språkhistorie og språkpolitikk. Vi vil argumentere for at den mest avgjørende forskjellen lå i valget mellom frivillighet og tvang som metode for språklig endring.
For å fullt ut forstå forskjellen mellom reformene i 1917 og 1938, er det essensielt å se dem i lys av det rådende språkpolitiske klimaet og de historiske strømningene i Norge. Etter unionsoppløsningen fra Danmark i 1814 og senere fra Sverige i 1905, var det en utbredt og voksende nasjonalromantisk tanke om at Norge trengte et eget, distinkt norsk skriftspråk, uavhengig av den tunge danske innflytelsen som hadde preget skriftspråket i århundrer. Denne nasjonsbyggingen krevde ikke bare en egen stat og kultur, men også et språk som reflekterte den norske folkesjelen og de norske dialektene, snarere enn det dano-norske skriftspråket som dominerte i byene.
Ut av denne tanken sprang det frem to hovedretninger for språkutvikling: Ivar Aasens arbeid med å konstruere nynorsk (da landsmål) basert på norske bygdedialekter, og Knud Knudsens fornorskingslinje for bokmålet (da riksmål), som tok utgangspunkt i en gradvis tilpasning av det danske skriftspråket til østnorske bymål. Mellom disse to målformene oppstod det tidlig en spenning, men også en ambisjon om å finne en felles vei. Samnorskprosjektet, som sprang ut av ønsket om nasjonal enhet og demokratisering – hvor alle samfunnslag skulle kunne kjenne seg igjen i skriftspråket – hadde som overordnet mål å skape et felles skriftspråk basert på de norske folkemålene, som en bro mellom det mer konservative bokmålet (riksmål) og nynorsk (landsmål). Ideologien var at et enhetlig språk ville styrke nasjonen og utjevne sosiale forskjeller, og det var i dette landskapet at de to store reformene ble initiert.
💡 Kort om SamnorskprosjektetSamnorskprosjektet var et offisielt politisk prosjekt som pågikk i Norge fra tidlig 1900-tall og frem til slutten av 1900-tallet, med mål om å forene de to norske skriftspråkene, bokmål (tidligere riksmål) og nynorsk (tidligere landsmål), til ett felles, fremtidig norsk skriftspråk – samnorsk. Ideologien bak prosjektet var å bygge bro over språklige skiller og skape en sterkere nasjonal identitet gjennom et felles, "fornorsket" språk, basert på norske dialekter. Reformene i 1917 og 1938 var sentrale skritt i dette prosjektet, men møtte med tiden massiv motstand, noe som til slutt førte til at prosjektet ble skrinlagt.
Reformen av 1917 var den første offisielle reformen som aktivt tok sikte på å bringe de to skriftspråkene nærmere hverandre, etter at arbeidet med en felles rettskrivning hadde pågått i flere år. Denne reformen kan karakteriseres som en mild og liberal tilnærming til fornorsking. Den åpnet opp for en rekke endringer i både bokmål og nynorsk, men kjennetegnes fremfor alt ved sin valgfrihet. Språkbrukerne, og spesielt lærebokforfattere og skoler, fikk en større frihet til å velge mellom mer konservative og mer radikale former. Dette bidro til å dempe den umiddelbare motstanden og la grunnlaget for en gradvis, organisk utvikling mot et mer felles språk.
De viktigste elementene i 1917-reformen inkluderte at mange folkelige former fra det norske talemålet ble tillatt i bokmålet, ofte som sideformer. Eksempler på dette var introduksjonen av former som "boka" i stedet for "bogen", "kasta" i stedet for "kastet", og "vatn" i stedet for "vand". Videre ble å-endelser, slik vi finner dem i ord som "sola" og "hytta", akseptert som likestilte alternativer til de tradisjonelle -en-formene, som "solen" og "hytten". Reformen standardiserte også bruken av harde konsonanter i en rekke ord (f.eks. "skip" fremfor "skib") og tillot diftonger der dansk hadde hatt monoftonger. Målet var å introdusere former som lå nærmere nynorsk og de norske dialektene, men uten å påtvinge dem brukerne. Reformen la dermed et viktig grunnlag for videre språklig utvikling og en gradvis tilnærming mellom målformene. Siden de gamle formene ikke ble fjernet, men fortsatt var tillatt som alternative former, opplevde man lite motstand, og reformen ble stort sett møtt med nysgjerrighet og en moderat debatt, uten å skape de dype frontlinjene som senere skulle prege norsk språkpolitikk.
Denne forsiktige metoden reflekterte en tro på at språket burde utvikle seg nedenfra og opp, i takt med befolkningens faktiske språkbruk og preferanser. Det var en pragmatisk tilnærming som anerkjente mangfoldet i norsk språk og kultur, og som søkte å guide språket mot samnorskidealet gjennom insentiver og valgmuligheter, snarere enn gjennom autoritære påbud. Denne filosofien skulle vise seg å være av stor betydning når man sammenligner med den påfølgende reformen, og den har hatt langvarige implikasjoner for hvordan vi forstår språklig endring.
I sterk kontrast til forgjengeren var språkreformen av 1938 langt mer omfattende og radikal, og den representerte en markant endring i språkpolitisk strategi. Der 1917-reformen ga valgfrihet, gikk 1938-reformen mye lenger ved å gjøre mange av de tidligere valgfrie formene obligatoriske, samtidig som den introduserte en rekke nye, radikale folkemålsformer som eneste tillatte varianter. Denne endringen representerte et dramatisk brudd med tidligere språkpolitikk og ble oppfattet som en språkendring som ble tvunget gjennom ovenfra, ofte omtalt som en "tvangsreform".
Sentralt i 1938-reformen var innføringen av radikale folkemålsformer som hovedformer i bokmålet, og en sterk reduksjon i antall sideformer og klammeformer (parentesformer). Dette innebar at mer konservative former enten ble flyttet til parentes, der de var tillatt men ikke foretrukket i lærebøker, eller fjernet helt fra normen. For eksempel måtte skoleelever nå lære og aktivt bruke former som "boka", "huset", "kasta", "sida" og "vatn" som obligatoriske hovedformer. Ord som tidligere var skrevet "solen" og "hytten" ble nå obligatorisk "sola" og "hytta". Videre ble en rekke ord med harde konsonanter (f.eks. "veg" for "vei") og diftonger (f.eks. "lauv" for "løv") innført som hovedformer. Denne standardiseringen med et tydelig samnorskpreg ble implementert med jernhånd i lærebøker, offentlige dokumenter og skoleprøver, noe som hadde en umiddelbar og merkbar effekt på daglig språkbruk i utdanningssystemet og det offentlige rom, og særlig skapte utfordringer for generasjoner av elever og foreldre som måtte lære et språk som var fremmed for dem.
Konsekvensene av denne tvangen var umiddelbare og voldsomme. Foreldre, lærere og forfattere følte at språket de var vokst opp med og vant til, ble erstattet av former de oppfattet som unaturlige, uharmoniske eller endog udannede – ofte omtalt som "skolemesterspråk". Denne dype misnøyen ga grobunn for omfattende protester og en intens språkkamp, som blant annet manifesterte seg gjennom den sterke Foreldreaksjonen mot samnorsk, stiftet i 1951, og Riksmålsforbundets kamp, som mobiliserte intellektuelle som Arnulf Øverland. Tiårene som fulgte var preget av en bitter språkkrig som skulle vare lenge, og som til slutt bidro til at samnorskprosjektet, i sin radikale form, ble offisielt skrinlagt. Mange opplevde 1938-reformen ikke bare som en språklig endring, men som et angrep på deres kulturelle identitet og sosiale arv, særlig blant de som identifiserte seg med den borgerlige riksmålstradisjonen.
Den mest fundamentale forskjellen mellom de to reformene, og nøkkelen til å forstå deres vidt forskjellige mottakelse og langvarige konsekvenser, ligger i reformens karakter og den underliggende filosofien for språkutvikling. Reformen i 1917 var preget av valgfrihet; den ga språkbrukerne anledning til selv å velge mellom ulike former og gradvis la de nye, fornorskede variantene sige inn i språket. Dette var en organisk tilnærming som anerkjente språkbrukerens rolle i normutviklingen, og som bygget på en forestilling om at språket endres over tid gjennom kollektiv aksept og bruk. Myndighetene fungerte som en veileder og tilrettelegger, snarere enn en diktator, i norsk språkrøkt. …